Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Det er en fordel å sette seg inn i saker», starter Vibeke Larsen sitt innlegg i Trønderdebatt med. Ja, det er helt riktig. Det gjelder muligens også hennes eget.
La oss slå det fast. Først som sist. Lars Monsen har ikke blitt kalt frekk og arrogant for å etterlyse mer samarbeidsvilje ifra reindriften. Han er heller ikke blitt kalt respektløs for å påklage vedtaket, og akkurat som hun sier: «La oss slå det fast først som sist. Man har en lovmessig rett til å påklage enkeltvedtak som gjøres av offentlige organer. Ingen er respektløs for å benytte seg av denne retten».
Lars Monsen gjorde ikke noe galt
Det er helt riktig. Og få har vel bestridd dette. Det Lars Monsen har fått kritikk for, er derimot å generalisere sørsamene og gå løs på enkeltpersoner i Nasjonalparkstyret.
Blant annet heter det i Lars Monsen sin klage på vedtak, om vedkommende styremedlem: «[…] så vender sørsamen Eva Nordfjell tommelen ned .. protesterer i kjent sørsamisk stil, fordi hun kan. Og fordi hun vet at det sjelden blir påklagd. Det er det slutt på nå. Vi ønsker å synliggjøre alle sørsamenes protester som ødelegger andre bedrifters muligheter til å drive næringsliv i Elgå og nordre Engerdal – og kanskje Rørosregionen også».
Samer flest tatt som gisler i kampanje mot reindrifta
Videre tar han for seg styremedlemmets private virke og hennes påståtte manglende kompetanse på reindrift. Det er dette kritikken går på. At det kan oppfattes både arrogant og respektløst er lett å skjønne. Mener Larsen å stå inne for at det er helt greit?
Når det gjelder selve vedtaket som Larsen ønsker å debattere, så er også premissene feil. Hun skriver at dispensasjonssøknaden kun omhandler fire hundespannturer mellom 4–31 mars i år, to kilometer inn i parken. At det er forsvinnende lite.
Det kan så være. Men så er det da også feil. Ut ifra det jeg kan lese, ble det først søkt om dispensasjon til organiserte turer gjennom fredede områder hele året.
Samer flest er som Lars Monsen
I den «reviderte» søknaden foreslår han å begrense sine turer til å gjelde fra 1. februar til 31. mars med maks 6 hundespann, maks sju-åtte hunder i hvert, tre kilometer inn i vernet område. Der dagsturer frem og tilbake til lodgen er naturlig, men også overnattingsturer.
Hvis man først er opptatt av å være etterrettelig, så er vel åtte uker med seks hundespann dog noe annet enn fire hundespannturer. Å kjenne saken er som hun sier en fordel.
Larsen avslutter sitt innlegg til å «vise litt raushet», med tydelig henstilling til reindriften. «Da er det plass til alle. Både reindriften og Lars Monsen sine turer». Raushet og samarbeid er fint. Og gjerne om det går begge veier, og ikke automatisk på bekostning av en allerede eksisterende kulturbærende næring.
En næring og en kultur, som har vært her lenge før både hundekjøring, turisme eller nasjonalpark i det hele tatt eksisterte som konsept i dette landet. Ja, faktisk før dette landets grenser eksisterte.
