Gå til sidens hovedinnhold

Det er ungdommene som må betale for Norges selvbedrag

Du bør aldri undervurdere norske politikeres evne til å stadig finne nye unnskyldninger for å slippe unna nødvendige klimatiltak. Men til slutt kommer et punkt der unnskyldningene mister kontakt med virkeligheten. Heldigvis har vi Unge Høyre.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er på tide med en ny klimadebatt, for den vi har i Norge nå er nesten blitt ubrukelig.

Alle land har sitt selvbedrag. Norges selvbedrag er ideen om vår egen uskyld og renhet. Er det norsk, er det snilt og rent. Og det kommer jo godt med, når det vi tjener aller mest penger på, er å utvinne og eksportere akkurat den råvaren verden må greie å løsrive seg fra, om en skal unngå de deprimerende og dystre advarslene fra verdens forskere.

Selvbedraget rammer på flere vis. Men det mest åpenbare eksempelet er den gradvise frakoblingen av norsk olje- og gasspolitikk fra de klimapolitiske realitetene resten av verden må forholde seg til.

Sammenhengen mellom forbruket av fossile brensler og farlige klimaendringer er usedvanlig godt dokumentert. Likevel bør ikke FNs siste klimarapport få konsekvenser for norsk olje- og gasspolitikk, skal en tro flertallet i norsk politikk.

Først var mantraet i norsk politikk at norsk olje er så mye renere å produsere enn andres olje. Derfor er det jo bedre at vi gjør det, enn andre. Dette er gjentatt om og om igjen, i år etter år, av politikere fra de fleste partier i Norge.

Så viste det seg at det var en sannhet med modifikasjoner - og dessuten er det ikke så relevant, det er jo forbruket av olje og gass som er det største problemet, ikke produksjonen av den.

Da ble mantraet fra norske politikere at beregninger fra det velrennomerte internasjonale energibyrået (IEA) ga oss rom for å fortsette å utvinne norsk olje og gass, selv i en verden som kuttet store utslipp. Dette ble vi fortalt, om og om igjen, fra bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, fra NHO og LO, og fra flertallet av partier.

Men da IEA rystet verden med vårens rapport som viste hva slags tiltak som må til for å faktisk nå Paris-avtalens mål om å unngå helt katastrofale temperaturøkninger, ble også dét vanskelig. For det var visst ikke riktig likevel, det vi har blitt fortalt om og om igjen i Norge. Det er ikke rom for tut-og-kjør i norsk oljepolitikk, om klimamålene skal nås.

Det var vel omtrent på dette tidspunktet at norske politikere sluttet å late som om realitetene i klimapolitikken egentlig har noe å si for norsk olje- og gasspolitikk. Det er nemlig fortsatt behov for litt olje og gass i en klimavennlig fremtid, og da er det vel best om vi i Norge tar en for laget og utvinner den oljen, hm?

Derfor bør ingen bli overrasket når lederne for de største partiene i Norge stiller seg i kø i de kommende dagene for å avvise at den nye rapporten fra FNs klimapanel bør få den minste konsekvens for norsk leting etter - og utvinning av - olje og gass.

FNs generalsekretær António Guterres ber verden slutte å lete etter kull, olje og gass. Det kommer flertallet av norske politikere til å blåse i. For å ta følgene av rapporten, og av Guterres’ oppfordring, vil innebære et ubehag de færreste på Stortinget tør å utsette seg for: Å knekke illusjonen om det rene, uskyldige Norge. For å forberede Norge på en tid der olje og gass må erstattes av nye industrier som aldri vil bli like lønnsomme, innebærer for det første å legge seg ut med en mektig olje- og gassindustri. Og for det andre innebærer det en innrømmelse av at vi må drive fremtidens industripolitikk uten muligheten for å smøre sysselsetting og vekst med olje.

Det er det få politikere som tør si rett ut. Deprimerende få.

Derfor vil du i de kommende dagene få servert en konsentrert og oppsiktsvekkende samstemt melodi fra både Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Frp:

Det nytter ikke å slutte å lete etter norsk olje og gass.

Se på Kina og Saudi-Arabia, de er verre.

Jo menolje og gass er jo bedre enn kull.

Vil du virkelig gamble med hundretusenvis av arbeidsplasser?

Norge er så lite, vi gjør ingen forskjell.

Det er opp til velgerne selv, og mediene, å begynne å følge opp selvbedraget med helt logiske, kritiske spørsmål:

Som for eksempel greit, men hva er da din plan for å greie å kutte nok utslipp? Eller ja vel, hvis du vet bedre enn det internasjonale energibyrået og FNs generalsekretær hva som må til, hvor er oppskriften din på kutt som monner?

Eller det åpenbare: Hvor trygge blir egentlig arbeidsplassene i olje og gass, når verdens oljeimporterende land vil løpe om kapp for å omstille seg vekk fra behovet?


Som så ofte ellers nå for tiden er det ungdommen som viser ny vei i fastkjørte debatter. Det er jo ungdommene, de som skal ta over restene av norsk klimapolitikk og som må leve med en for alltid forandret verden, som må betale for Norges selvbedrag. De må leve med mer ekstremvær, en mindre trygg verden og havstigningen som ikke vil ta slutt på århundrer.

Det er derfor ikke tilfeldig at Unge Høyres leder Ola Svenneby i dag rykker ut og etterlyser en ny, norsk oljedebatt. Mens voksengenerasjonens politikere i dag har stått i en slags pliktkø for å si at dagens klimarapport er alvorlig, for så å forsikre om at den ikke vil føre til noen politikkendring for egen del, er Svenneby villig til å gjøre det som må til: Å utfordre etablerte sannheter hos sine egne. Det er prisverdig, men det er deprimerende at du må til et ungdomsparti for å finne det lederskapet vi så sårt trenger nå.

Svenneby har nok rett i sin analyse, at «Høyre og Arbeiderpartiet kan begge tidvis være mest opptatt av å komme ‘oljevelgerne’ i møte». Men det er jo ikke egentlig det de to største partiene gjør. Jeg vet jo ærlig talt ikke hvor pent gjort det egentlig er å fortelle sine egne velgere at ingenting kommer til å forandre seg, mens resten av verden jobber for å kunne slutte å brenne olje og gass så fort som mulig.

Med dagens dystre rapport fra FNs klimapanel bør den tid være over der norsk klimadebatt er et uforpliktende seminar der alt som skal til for de store styringspartiene er å sverge en slags abstrakt troskap til Paris-avtalen - uten å forklare hvordan en har tenkt at den skal oppfylles. Det handler både om å faktisk oppnå målene med konkret handling, men også om å sikre nettopp fremtidens arbeidsplasser i industri og verdiskapning.

Men den tid bør også være over der miljøbevegelsen og miljøpartiene plukker klimatiltak som en buffet. For insisteringen på at fornybar energi først og fremst skal bygges et annet sted, ikke her i Norge, er også en del av det norske selvbedraget. Slik ideen om at Norge kan elektrifiseres uten mer fornybar energi, også er det. Eller at det er mulig å kutte nok utslipp, uten at det faktisk blir dyrere å slippe ut klimagasser.

Klimapolitikkens virkeligheter er ubehagelig for de fleste norske politikere, men det er ingen unnskyldning for å fortsette å klamre fast i illusjonene. For de faktiske klimaendringene våre etterkommere må leve med, er ikke bare ubehagelige, men katastrofale. Om flere politikere tør å vise kortene og utfordre sine egne for å komme videre, slik Unge Høyres leder har gjort i dag, har vi en sjanse.

Den store Trønderdebatten: Høy temperatur i Trønderdebatts klimaoppgjør.

Kommentarer til denne saken