Serie: Partiene i Trøndelag

Det er et ett år til kommune- og fylkestingsvalget, og Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen analyserer ståa i de politiske partiene i Trøndelag med små dypdykk i partienes historie.

Det kan være vanskelig å se for seg, men Høyre i Trondheim oppsto i sin tid som en konservativ – ja, enkelte vil si reaksjonær – opposisjon til en mer pragmatisk og moderat nasjonal Høyre-ledelse. Grunnlovsforeningen i Trondheim, som ble stiftet i 1883 av frykt for Venstre-bevegelsens angrep på embedsmansstaten - samt allierte i de omkringliggende amt - hadde ikke like lett for å akseptere den nye politiske ordenen etter 1894 som Høyres leder Emil Stang.

Mens Stang ifølge essayet «Fra konstitusjonell reaksjon til næringslivets ‘nye menn’» av Lars Øksendal mente at «fremtiden lå i å bygge opp et moderat-konservativt folkeparti og han ønsket og legge opp til en politisk sentrumskurs», var trønderopprørerne i Høyre opptatt av en mer rendyrket og konfronterende linje – og et strammere organisert parti.

Dét er lenge siden, det! I dag fremstår Trondheim Høyre nettopp som mønstermodellen av et «moderat-konservativt folkeparti». Med det litt leie unntak at folkepartiet sjelden lykkes med å vinne folkets gunst.

I det hele tatt utgjør ikke Trøndelag særlig godt farvann for et parti som Høyre. Historisk har de borgerlige strømningene fordelt seg mer enn mange andre steder i landet, især med et Senterparti av betydelig størrelse (jeg vet at opptil flere senterpartister i Trøndelag vil protestere kraftig på å plasseres i en borgerlig bås, men det får så være). I fylkeskommunens historie har Høyre i Nord-Trøndelag aldri greid å oppnå mer enn 13,6 prosents oppslutning i fylkestingsvalg. Der har Høyres vei til makt gått ut på et over gjennomsnittet pragmatisk forhold til valg av samarbeidspartnere. I det gamle sørfylket er rekorden 25,8 prosent. Begge var i 1979.

Det begynner også å bli lenge siden storhetsperioden i Trondheim på nittitallet. Spørsmålet er om Høyres eventyrlige suksess gjennom nittitallet – og det i krevende økonomiske tider – lar seg rekonstruere. Jeg får en bestemt følelse av at glansdagene under Wiseth og Slungård tynger Høyre i Trondheim. Det er en slags politisk parallell til Rosenborgs fall etter Eggen. Hvordan gjenskape eventyrligsuksess?

Spørsmålet er om Høyre her i Trøndelag må finne seg selv på ny.

Mange peker på personalårsaker som opphavet til Høyres vedvarende problemer med å vinne makt. Men Høyres glansperioder forteller oss en litt annen historie. Riktignok var finnmarkingen Erling Norvik i sin tid Norges mest karismatiske politiker, men verken Kåre Willoch, Erna Solberg eller Marvin Wiseth er egentlig særlig gode eksempler på politikertyper som lett blir folkekjære.

Dét ble de likevel, og en ting de tre størrelsene har til felles er at de lykkes med å gjøre sine «svakheter» til en fordel: Willochs knusktørre manerer, Solbergs fiksering på detaljer (og å skulle vite best!) og Wiseths, vel, snålhet kunne lett blitt deres bane. I stedet greide alle tre, på ulike tidspunkt, å møte sine egne særtrekk med en ærlighet som lett smitter over på omgivelsene. Erna Solbergs forvandling fra upopulær og nederlagsdømt Høyre-leder på tidlig totusentall, og til ubestridt ener i norsk politikk ti år senere er et godt eksempel: I snuoperasjonen lykkes Erna Solberg å gjøre sin egen transformasjon til hele Høyres.

Høyre lykkes den gangen med å snakke ærlig om hva de selv hadde gjort galt tidligere, og det hele fremsto såpass ektefølt at det ble mulig for mange velgere å bli med på ferden. For dersom Solberg og Jan Tore Sanner så ærlig kunne snakke om sine egne dårlige sider, kunne det vel ikke være så farlig å ikke være perfekt selv?

En lignende snuoperasjon burde også være mulig både i Trøndelag, og i Trondheim spesielt. Det er ikke det at Høyre egentlig mangler politikk, eller dyktige politikere – de har bare stelt seg slik at de står helt uten evne til å skape entusiasme.

Ikke virker de særlig sultne, heller. En av de mest fascinerende sidene ved ståa i trøndersk politikk ett år før kommune- og fylkestingsvalget, er at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ligger an til såpass store problemer uten at noen ser ut til å ta muligheten for mer makt til Høyre særlig på alvor.

Om en skal være riktig slem kan en nesten si det slik at ingen partier, noe sted, virker mer fornøyd med å gjøre det så dårlig, enn Høyre i Trøndelag. Og i tilsynelatende tilfredshet ved å ikke ha makt og innflytelse, overgås de bare av Rødt.

Riktignok insisterer fylkesleder Christian Ingebrigtsen fra Melhus i et innlegg på Trønderdebatt på at Høyre-batteriet er fulladet frem mot neste års valgkamp. Og han argumenterer godt når han trekker fram en rekke eksempler på Høyre-initiativ nasjonalt det siste året, som viser en tydelig alternativ kurs til den sittende regjeringen. Ikke tviler jeg på at partiet jobber godt med rekrutteringen i mange trønderske kommuner, heller.

Men det påfallende er at Høyres fylkesleder, et år før valget og med en mildt sagt svak posisjon i fylket, ikke har særlig andre eksempler på et trøndersk Høyre-prosjekt å komme med enn å ha presset Ap og Sp på fylkesvei-prioriteringer, og å ha fått flertall for en (høyst prisverdig) nullvisjon for selvmord. For all del: Begge saker er kjempeviktige. Men de utgjør ikke akkurat noen alternativ kurs. Og det skulle en jo tro at fylkets største opposisjonsparti hadde fremst i pannebrasken, og klart på inn- og utpust, etter en lang, svært lang, opposisjonstilværelse.

Hvordan ser et Trøndelag ut med Høyre i førersetet? Hvilken ny retning har Pål Sæther Eiden i tankene? Hva ville vært annerledes i Trondheim dersom Ingrid Skjøtskift, og ikke Rita Ottervik, hadde vært ordfører i Trondheim de siste årene?

Det ærlige svaret er at det vet jeg ganske enkelt ikke. I en landsdel som Trøndelag gjør nok Høyre klokt i å ikke begi seg ut på de verste ideologiske utskeielser. Men det kan hende at det også er mulig å bli et for «moderat-konservativt» folkeparti – spesielt når mulighetene for vekst, og makt, er såpass gode.