Det finnes forskjeller mellom Jonas' og Ernas transportpolitikk. Men de handler ikke så mye om transport.

Jeg skal innrømme at jeg gruet meg til å besøke transportkapittelet i Hurdalsplattformen. For som jeg har vært inne på tidligere har samferdselspolitikk i Norge inntatt en form som minner lite om annen politikk. På få områder har norske politikere så vanskelig for å prioritere, som i samferdselspolitikken. Det bunner nok i en velment respekt for at vei og infrastruktur er en så viktig sak for velgerne, men resultatet blir jo ofte en løfte-orgie som etter mitt syn er å ikke ta velgerne på alvor. Ikke på noe annet felt kan partiene gå så langt i å love kjempeprosjekter i valgkamp, for så å mumlende rygge vekk fra løftene så snart Samferdselsdepartementet er inntatt.

• Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel åtte: Transport.
• Hurdalsplattformen kan leses her.

Det kanskje grelleste eksempelet nå nylig er den slående kontrasten mellom de rosenrøde signalene fra Arbeiderpartiet om Nord-Norgebanen i vår, og mumlingen nå nylig fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap). Slikt øker verken respekten for denne merkelige avarten av politikk som samferdselspolitikk jo faktisk er, eller for politikere generelt.

Men det er ikke dét denne kommentaren skal handle om. Nei, det jeg heller skal prøve å gjøre er å presentere om de mest påfallende forskjellene mellom de to siste regjeringers plattformer på transportområdet.

Det er ingen lett oppgave, for samferdselspolitikk er en oppvisning i læresetninger du må ramse opp for å tas på alvor. Og de overordnete målene Støre-regjeringen oppgir for transportpolitikken er på overskriftsnivå er ofte umulig å skille fra den forrige regjeringen. Prøv selv å skille Erna fra Jonas i en blindtest:

1. Regjeringen vil arbeide for en trygg, effektiv og fremtidsrettet veitransport med redusert reisetid.
2. Regjeringen mener at utbygging av infrastruktur må gjennomføres på en måte som gir mest mulig igjen for pengene.
3. Økt fremkommelighet og bedre sikkerhet skal ligge til grunn for vår samferdselspolitikk, slik at folk og varer kommer raskt og trygt frem.
4. God infrastruktur er en grunnpilar i et moderne samfunn, og regjeringen vil fortsette å bygge ut et toppmoderne samferdselsnett i hele Norge.

Slike setninger er meningsløse i sin overordnethet, og forteller oss for eksempel absolutt ingenting om hva som vil skille den neste Nasjonal Transportplan (NTP) fra den nåværende. (Fasit er for øvrig: 1. Solberg, 2. Støre, 3. Støre, 4. Solberg).

Men det finnes forskjeller. Og det interessante er at de i svært liten grad dreier seg om samferdselsmessige prioriteringer. Forskjellen mellom vår nye regjering og den forrige blir mer åpenbar når andre politikkområder kommer i berøring med transportkapittelet. Og da først og fremst de klassiske konfliktsakene langs høyre-venstre-aksen: Lønns- og arbeidsvilkår, reguleringer og offentlige versus private tjenester.

For nå er det øyensynlig fagforeningenes tur. I Erna Solbergs Granavoldenplattform var arbeidsvilkår et helt fraværende perspektiv i samferdselskapittelet. Hurdalsplattformen bugner over av sosial kamp. En setning som «ansattes lønns- og arbeidsvilkår må ivaretas» kan fort virke banal og selvfølgelig, men at den dukker opp i så mange varianter i et kapittel om samferdsel forteller oss at det er en tydelig prioritering.

Faktisk har Hurdalskameratene viet et helt underkapittel til arbeidsplasser og arbeidsvilkår. En handlingsplan mot sosial dumping i transportsektoren er på vei, og regjeringen ønsker å utforme anbudene slik at lokale aktører kan delta i byggingen av store samferdselsprosjekter. Om dette blir virkelighet, er det et betydelig politisk skifte. Men plattformen er lite konkret i hvordan en skal oppnå dette. Og ikke noe sted skrives det rett ut at vi må være villige til å betale mer, om vi skal sikre at alle har norske lønns- og arbeidsvilkår. Men det må vi jo. Når regjeringen vil «bekjempe sosial dumping i luftfarten og legge til rette for seriøse aktører i bransjen» er det for eksempel vanskelig å se for seg en annen vei fremover enn at det offentlige må innta en langt mer hardhendt holdning overfor både Norwegian og SAS, som begge har utmerket seg med eksempler på arbeidsgiverpolitikk av den helt useriøse sorten de siste årene.

Drosjenæringen skal reguleres. Regjeringen vil «stoppe frislippet», gjeninnføre fylkenes begrensninger på antall drosjeløyver, og «fremme tiltak sammen med næringen og fagbevegelsen for å bekjempe sosial dumping og styrke de seriøse aktørene i drosjenæringen». Men selv om plattformen legger opp til en ny debatt om «hvilken rolle drosjenæringen skal ha som en del av det nasjonale kollektivtilbudet», pekes det ikke ut noen nye visjoner her. Og det er litt påfallende. I løpet av pandemiåret var for eksempel busser og trikker breddfulle, mens drosjesjåfører var permitterte og slet med å få endene til å møtes. Det kunne vi jo lært noe av? I en tid med mer stadig tilgjengelig teknologi og der nullutslipp burde være en selvfølge, er det påfallende få ambisjoner om å utvikle nye transportsystemer her.

Det samme kan sies om jernbanekapittelet. Også her skal Erna Solbergs reformer reverseres. Anbudene skal stoppes, og jernbanen skal så langt mulig drives i offentlig regi. Men så da? Hva skal jernbanen bli? En må jo for eksempel bare le av kontrasten mellom alle de kjepphøye angrepene fra trøndersk rødgrønt hold mot de borgerliges tempo i elektrifiseringen av Trønder -og Meråkerbanen - og formuleringen vi har endt opp med i Hurdalsplattformen: «Legge til rette for hel- eller delelektrifisering, eller bruk av annen teknologi, for å redusere utslipp fra gjenværende dieselstrekninger på jernbanen». En trenger ikke være veldig dreven i politikken for å forstå at denne setningen er pent språk for: «Skjeritj». Vi vil fortsatt ha strekninger i Norge som ikke er elektrifiserte lenge etter at denne regjeringen er ferdig.

Det ville vært grunn til å forvente at en ny regjering utgått av Ap og Sp, i kjølvannet av et distriktsopprør, benyttet samferdselspolitikken for å tegne opp noen alternative visjoner for hvordan transportsystemene våre kan utvikles til noe nytt, og bygge landet. Det gjøres kun i begrenset grad, og det overrasker litt. For det er jo mulig. Det viser jo plattformen oss: Løftene om gratis ferge innfris.