Det finnes ikke noen god uenighetskultur i Trondheim

Trondheimspolitikken er verken innstilt på eller oppdratt med sterke politiske debatter, skriver Verdalspolitiker Fatima Almanea.

Trondheimspolitikken er verken innstilt på eller oppdratt med sterke politiske debatter, skriver Verdalspolitiker Fatima Almanea. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.En fra bygda skal kanskje være forsiktig med å mene sterkt om politikken i trønderhovedstaden. Men etter å ha lest innlegget til Civita-leder Kristin Clemet om det begrensede politiske engasjementet og meningsmangfold i Trondheim, tok jeg meg flere ganger i å nikke anerkjennende.

Rart, tenker du kanskje? Er ikke du Ap-politiker? Joda, men jeg er også et engasjert menneske som verdsetter politisk debatt og anser god meningsbrytning som et premiss for et sunt og sterkt demokrati. Da kan jeg ikke annet enn å være langt på vei enig i analysen til Clemet om hvor dørgende kjedelig og vanvittig usaklig Trondheims-politikken ofte er.

Men hvorfor? Det er da nok av saker og utfordringer i byen. Det finnes ikke ett svar på dette spørsmålet, men jeg skal prøve meg på noen enkle påstander.

Etter mitt syn finnes det ikke en god uenighetskultur i Trondheim. Trondheimspolitikken er verken innstilt på eller oppdratt med sterke politiske debatter. De brede alliansene medvirker sterkt til å dempe enhver form for debatt. Alt som kan ligne en alliert blir forsøkt innlemmet i et samarbeid. Det er selvfølgelig naturlig for det politiske, som alltid søker etter et størst mulig flertall - men det bidrar også til å kvele debattene og engasjementet. Dette smitter i tillegg over på folk flest.

Hvor lett er det å utfordre makthaverne? Hvor fristende er det for en lekmann å bruke mange timer på å sette seg inn i en sak, danne seg en mening og fronte dette synspunktet hvis realiteten er at saken allerede er avgjort på bakrommet.

Gruppemøtene og den interne dialogen ser ut til å avgjøre alle saker. Opposisjonen eller mindretallet virker å være så marginalisert at det ikke er interessant for makthaverne å svare eller engasjere dem i en diskusjon. I enkelte tilfeller unngår man å verdige dem med et svar. Det siste fører selvfølgelig til at debattene uteblir.

De store samarbeidskonstellasjonene bidrar også til å gråmale politikken og dermed gjøre den mindre interessant. I et samarbeid bestående av mange partier, er det vanskelig å mene noe sterkt i en bestemt retning. Det blir mye tåkeprat, og kompromissene er førende. I tillegg får du svært forsiktige, nesten engstelige, politikere. Politikere som vurderer og vekter enhver uttalelse ut fra hvilke reaksjoner den kan få og hvem den kan støte/fornærme i konstellasjonen. Det er egentlig ganske paradoksalt når vi ser hvordan norske politikere beundrer folkevalgte i USA for sin frittalenhet. Det amerikanske politiske talentet Alexandra Ocasio-Cortez har en betydelig fanskare blant norske politikere, kanskje flere burde fulgt hennes eksempel i praksis?

Noen kan mene at kjedelig er bra. At det trauste er trygt og stabilt. Men det kan også være ødeleggende for det politiske verkstedet og medvirkningen. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor Trondheim sjeldent blir arena for noen nasjonal debatt. Hvorfor byen ikke diskuterer miljøpakke, jordvern og behovet for nye boligfelt i større grad og med høyere temperatur.

Jeg tror ikke at trondhjemmere flest er uinteresserte, men de mangler et politisk klima og større meningsmangfold. De mangler initiativ og kraft til å diskutere. De mangler et mer inkluderende flertall og et råere mindretall.

Det hadde virkelig vært trist om det kun var skandaler og falne menn og kvinner som engasjerer i storbyen!

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken