En viktig del av å bli voksen i et pluralistisk samfunn er å ikke plassere seg selv og egne verdier i sentrum absolutt hele tiden. Det er denne mekanismen som gjør at folk kan feire jul selv om de legger vidt ulike ting i feiringen, at bondebevegelsen har sluttet å spre møkk på 1. mai, og at grupper som ellers har fint lite til felles samles til fest på 17. mai. Nå er tiden kommet for å tenke på samme vis om Pride. De som har innvendinger, må rett og slett lære seg å innse at deres følelser ikke er viktigere enn andres, slik voksne folk greier å gjøre resten av året. Særlig når bakteppet er et terrorangrep storsamfunnet ikke greide å forhindre.

Men slik er det ikke under Pride. Det virker nesten som om det viktigste akkurat nå for alle som har den minste innvending mot arrangementet, er at de roper det ut av sine lungers fulle kraft.

Dette fenomenet tror jeg er et uttrykk for et noe banalt syn på den offentlige debattens rolle. Men det er også litt symptomatisk for hvordan vi ter oss i Norge når utsatte grupper, eller grupper som er utsatt for urett, tar mer plass i offentligheten enn vi er vante med.

Les også

Følelsen av å alltid være under angrep

Norsk samfunnsdebatt er, trass i alle sine utvilsomme kvaliteter, godt disponert for enkelte mekanismer som i beste fall kan karakteriseres som ren barnslighet, men som i noen tilfeller vipper over i noe mørkere og verre. Enkeltes hardnakkede insistering på å problematisere aktivitetene til en utsatt gruppe akkurat når de er mest utsatt, er et eksempel på dette.

Og den mekanismen har vært en gjenganger i Norge siden 22. juli. Jeg sikter her til det som kanskje best lar seg beskrive som «vi skal i alle fall ikke la noe grusomt som skjedde, forandre noe som helst»-mekanismen. En slags trassighet som for all del har opphav i noe fint (for det å ikke la hatefull terror endre eget syn på verden er jo i utgangspunktet bra), men som ender opp i en nærmest mekanisk ufølsomhet.

Det kjennes nesten absurd at vi i disse dager har (nok en) offentlig debatt om Pride som utspiller seg nærmest som om terroren aldri fant sted. Med de samme beklagelsene over at Pride tar så stor plass, med de samme konspiratoriske ideene om skeivhet som «ideologi», og med det samme, helt forjævlige, ufølsomme kommentarfeltet, som før terrorangrepet. Det hele er påfallende likt årene etter 22. juli: Den samme offentlige ufølsomheten overfor ofrene, og den samme hardnakkede insisteringen på at terroren ikke utgjør en viktig kontekst for hvordan den videre debatten bør føres.

Men hva er det egentlig som driver dem som protesterer slik? Spaltist Ivar Bu Larssen forsøker i Minerva å analysere enkelte av disse mekanismene i sin tekst Kampen om regnbuen:

«Et mye delt bilde på Facebook viser kabinen på et Widerøe-fly der alle nakkestøttene bærer regnbuens farger. Å bli tvunget til å hvile hodet mot et politisk ladet symbol er neppe noe som omvender folk som er kritiske til omfanget av Pride.

Den omfattende bruken av regnbueflagget kan oppleves som et krav om underkastelse til en bevegelse som representerer et brudd med tradisjonelle verdier og moral. Dette kan forklare, men ikke forsvare, hvorfor noen river ned eller bedriver hærverk mot regnbueflagget».

Bu Larssen setter her ord på et nesten kostelig paradoks. Jeg kan jo ærlig talt ikke komme på et særlig bedre eksempel på nettopp krav om underkastelse, enn det vi i dagligtale omtaler som «tradisjonelle verdier og moral». Fra skammen kvinner til alle tider er blitt påført hver eneste gang de har valgt å tre utenfor de til enhver tid gjeldende normer, via religionens hardnakkede motstand mot likestilling ved de aller fleste korsveier av betydning, via lovverket vårt som til nesten alle tider har kodifisert kjønnsdiskrimineringen, til vår tid, der etterlevningene av kravene om underkastelse for «tradisjonelle verdier og moral» fortsatt er til stede.

Først nå helt nylig ble det lov for homofile å gi blod. At det tok så lang tid har fint lite med medisinske hensyn å gjøre, og desto mer å gjøre med nettopp «tradisjonelle verdier og moral».

Og de skeives plass i denne historikken? Inntil 1972 var de alle rett ut kriminaliserte. Å kreve at rettsvesenet skal fungere som tvangsverktøy for egne tradisjoner og moral, er en av de hardeste formene for krav om underkastelse.

Les også

Til deg som er imot Pride av «rasjonelle» grunner

Jeg tør driste meg til den påstand at de som i størst grad ser på Pride-flagget som noe påtvunget, noe som undertrykker egne verdier, noe som fordrer underkastelse, nettopp er de som selv ellers aksepterer symboler som redskaper for nettopp krav om underkastelse. De har bare ikke så store problemer med å kreve underkastelse, når verdiene symbolet eller flagget representerer, er deres egne.

Det krever, med all respekt, en god dose logisk gymnastikk å komme fram til at det er det heterofile majoritetssamfunnet i Norge, og særlig de (riktignok langt færre blant dem) som er svært opptatt av «tradisjonelle verdier og moral», som befinner seg i en tvangssituasjon, og ikke det skeive Norge. Det tror jeg da heller ikke Bu Larssen mener – slik jeg leser ham søker han snarere å forklare de som motsetter seg Pride, fremfor å si seg enig med dem. Like fullt synes jeg det er talende at det fremstilles som et problem at noen synes det er ugreit å måtte lene hodet mot et Pride-flagg på Widerøe-flyet.

For å si det rett ut: Det er meg knekkende likegyldig at konservative selvutnevnte forvaltere av god moral, det være seg konservative muslimer eller kristne, ett år etter et terrorangrep mot skeive, får vondt i viljen av å utsettes for regnbuer i juni måned. Det vi burde diskutere, er hvordan staten ikke greide å stanse et islamistisk terrorangrep mot det skeive Norge. Eller at PST melder om flere trusler mot Pride. Eller at Amnesty melder om en «eksplosiv økning av kritiske ytringer mot skeive» i sosiale medier.

Kontekst har noe å si. For et år siden ble skeive utsatt for terror i Norge. Et helt grusomt angrep. I alt er fire menn siktet for angrepet eller medvirkning til det, hvorav en er en Arfan Bhatti, en av Norges mest kjente ekstreme islamister. Skeive inngår i fiendebildet til både ekstreme islamister og høyreekstreme. En skulle tro at behovet for samhold med utsatte grupper i Norge trumfet behovet for å klage og bære seg over det verdimessige anstøtet en måtte ta av å se så mye Pride-flagg og parader. Viktigere ting står ganske enkelt på spill. Angrepet på skeives frihet er et angrep på alles frihet.

Enkelte må ganske enkelt reflektere dypt og grundig over at det ikke alltid handler om dem selv, og at det å oppleve litt ubehag som utelukkende bunner i egne ideer om verdier og moral, hører med det å bli voksen i et pluralistisk samfunn. For de det bør handle om nå, er alle de som var kriminaliserte langt inn i det vi ellers omtaler som «moderne tid» – de som måtte oppleve at samfunnet som skulle beskytte dem ikke greide å fange opp og forhindre fjorårets terrorangrep mot Pride.

«Regnbueflagget er kommet for å bli, men ingen bør tvinges av sosialt press eller skam, til å underkaste seg et flagg som representerer et brudd på deres verdier eller tro», avslutter Bu Larssen i sin tekst. Men det er ikke så enkelt. For det første er det ingen som må «underkaste seg» Prideflagget. Det er en barnslig, retorisk konstruksjon.

Og sist, men ikke minst, representerer flagget motstand mot nettopp sosialt press, skam og underkastelse. Er du av en annen oppfatning er det helt greit. Men det handler ikke om deg akkurat nå. Slik er det å leve i et fritt samfunn, der folk ikke lenger tvinges til å leve på én bestemt måte.