Etter en konflikt som gikk over flere måneder valgte altså regjeringa å bruke tvungen lønnsnemnd for å få en slutt på lærerstreiken.

Situasjonen har belyst flere ting som er svært problematiske med norsk skole, og lærernes posisjon i den. Det første som har blitt ubehagelig åpenbart er at fremtidige streiker vil være så godt som verdiløse all den tid KS kan velge å vente på tvungen lønnsnemnd. For lærerstudentene som har vært vitne til hele denne prosessen, så gir det grunn til bekymring å se at man i praksis står uten virkemiddel som arbeidstakergruppe. Det er ikke KS som taper på at en streik trekker ut i tid.

Regjeringa har helt rett i at lærerne utfører en samfunnskritisk oppgave – de fyller flere roller en noen annen yrkesgruppe. De er nedlesset i rapporteringskrav, samtidig som de skal være både undervisere og oppdragere. Paradokset i det hele er at lærerne utfører en så viktig oppgave at de ikke kan unnværes, men ikke skal kompenseres bedre for den jobben de utfører på vegne av samfunnet. At denne lærerstreiken visstnok medfører akutt fare for elevenes psykiske helse sier mye om hvor total kollaps det angivelig må være i sivilsamfunnets evne til å ta vare på våre barn og unge.

Ja visst har vi et problem med psykisk uhelse, men i denne sammenhengen virker det som et praktisk måte for regjeringa å avslutte nok en tyngende sak. Om de mener alvor med at lærerne er så viktige at de ikke kan streike, så får vi håpe at de har tenkt til å følge opp med kraftige tiltak for å forbedre situasjonen. Hvis ikke, så styrer vi for fullt videre mot en skole hvor folk verken ønsker eller orker å jobbe.

Videre har konflikten illustrert at det er lærerne som får svekket sitt omdømme når elevene mister undervisning. Politikerne som er skoleeiere, og faktisk sitter med ansvaret for elevenes opplæring går fri når de kan gjemme seg bak KS som den grå og ukjente organisasjonen den er for folk flest.

Vi som er aktive i de politiske partiene har en jobb å gjøre med å komme fram til løsninger på hvordan man skal jevne ut denne maktubalansen. De politikerne som mener at samfunnet ikke har noe mer å gi lærerne bør bli pressa til å ta ansvar for det standpunktet, og den politiske kostnaden ved å gjøre det.