Gå til sidens hovedinnhold

Det inngår verken i noe redaktøransvar eller samfunnsoppdrag å trykke konspirasjonsteorier om 22. juli

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stavanger Aftenblad har på lederplass trykket en slags beklagelse for at de publiserte den løgnaktige og forvirrede 22. juli-kronikken til Ole Gjems-Onstad. Dessverre avslører beklagelsen en lettvinthet som fortjener videre diskusjon.

Allerede i ingressen går det galt. «Ti år etter de forferdelige terroraksjonene i Oslo og på Utøya lever fordommene og vrangforestillingene videre. Mye av dette skjer under radaren for de fleste av oss», heter det. Med respekt å melde: Det bør ikke gå under radaren for en ledende regionavis.

«Det er viktig å løfte fram kontroversielle temaer, men vi må også til enhver tid vurdere om det er riktig å gi et tema oppmerksomhet. Et argument for dette er blant annet at det kan få tilsvar i det offentlige rom. Gir vi det ikke plass, blir det diskutert andre steder, der det ikke vil møte motstand. Også når vi ikke publiserer, skaper vi rom for at konspirasjoner vokser», kan vi lese. Stavanger Aftenblads resonnement forutsetter at et debattinnlegg er det samme som redaksjonell omtale. Men det er det ikke. En kronikk er ikke det samme som et kritisk intervju.

Dessuten later Stavanger Aftenblad som om problemet her er å publisere «kontroversielle temaer». Dette er en tilsløring. Ole Gjems-Onstads kronikk er ikke «kontroversiell». Den er usann og konspiratorisk. Dette er ikke en mening. Kronikken er faktisk, beviselig, usann. Den er verken verdt tiden til Aftenbladets debattredaksjon, eller de ti minuttene lederne for AUF og Unge Høyre måtte bruke på å tilbakevise den i Dagsnytt 18 på NRK.

Aftenbladet henter her fram den velkjente trykkoker-teorien. Den er en godt etablert forestilling i norsk debatt. Tilhengerne av trykkokerteorien ser på meningsdannelse litt på samme vis som en amatør-psykoanalytiker betrakter undertrykt seksualitet: Driftene må få utløp! Om vi ikke lar begjæret etter konspirasjonsteorier og helt ufunderte påstander slippe til i kontrollerte former i våre seriøse debattspalter, vil de bare finne et mer voldsomt utløp i helt andre fora, der vi ikke har kontroll!

Problemene med et slikt syn er mange. Det første, og viktigste, er at det ikke finnes holdepunkter for at det stemmer.

Men den kanskje største utfordringen er at summen av trykkoker-tankegang i norske debattredaksjoner skaper en evig loop:

Noen sender et debattinnlegg til Stavanger Aftenblad. Vi må vise fram de outrerte og usanne og ville påstandene, tenker de i redaksjonen. De finnes jo. Hvis ikke vil de bare få utløp et annet sted, der ute i bermen. Vi tar ansvar, og trykker usannhetene!

Og sett slikt, plutselig sier en NRK-redaksjon: Men Stavanger Aftenblad har jo trykket de outrerte og usanne og ville påstandene, da er de jo per definisjon viktige! Da må vi jo diskutere dem i studio!

Dermed må AUFs leder nok en gang stille i et debattstudio på direktesendt TV og diskutere hvorvidt AUF selv har noe skyld for å ha blitt angrepet og terrorisert av en høyreekstremist. Plutselig er ikke ideen outrert lenger. Den er sentrum for vår oppmerksomhet.

Aftenbladet forsøker å late som om dette er det samme å omtale konspirasjonsteorier og usannheter på redaksjonell plass, som å faktisk slippe dem til på debattplass. Men det er det ikke.

Det vet heldigvis Dagsnytt 18-programleder Espen Aas, som gjorde en forbilledlig jobb i å avkle Ole Gjems-Onstads helt useriøse påstander på direkten. Han var forberedt på et vis programlederne alt for ofte ikke er.

Men problemet består: Løgnene og konspirasjonsteoriene er nok en gang løftet frem, ikke som hva de er, men tvert imot som noe som tydeligvis er verdt å ha en debatt om. Den falske balansen er skapt. På den ene siden: AUFs leder Astrid Hoem, som selv har opplevd høyreekstrem terror. På den andre: Ole Gjems-Onstad, som mener hun på et eller annet grotesk vis til dels har seg selv å takke.

Skapes den falske balansen ofte nok, inviteres plutselig de mest outrerte om og om igjen. Oppfatningen av hva som er en normal del av et fritt, demokratisk ordskifte, flyttes. De har jo sagt noe ekstremt, og det må vi jo vise fram, og da må vi jo sette det på trykk, og dermed må vi jo vie det plass i et debattstudio – og da er loopen fullendt, for neste steg er: Vi har jo hatt denne diskusjonen i studio før, hvorfor skal vi ikke kunne ha den nå?

«[Vi har] til mange leseres fortvilelse av og til sluppet til både vaksineskeptikere, klimafornektere og andre folk med meninger og påstander som står langt fra det vi selv står for. Noen ganger er det bra at noe av det som ellers rører seg på blogger og i sosiale medier kommer til overflaten i redaktørstyrte omgivelser.

Dette var også tanken bak å slippe til Gjems-Onstad, selv om han framsetter påstander som er veldig sårende. Prinsipielt sett må vi likevel tåle meningene hans», skriver Stavanger Aftenblad på lederplass.

Men det store problemet er jo ikke at myten om Arbeiderpartiets svik er «sårende». Det er faktisk ikke at overlevende fra terrorangrepene blir svært såret, heller. Problemet er at myten i tillegg til å være beviselig usann, er beviselig farlig. Enkelte former for politikk har diskvalifisert seg fra deltakelse i det demokratiske fellesskapet – de former som bygger på konspirasjoner og på løgn. Ingen plikter å sette farlige konspirasjonsteorier på trykk.

Det er bare å telle ned til jeg får til svar: Du vil kneble den frie debatten. Du er mot ytringsfrihet. Du vil bare ha politisk korrekte debattinnlegg. Noen trekker sikkert fram det nye mote-skjellsordet «woke». Og så videre. Og så videre.

Men jeg gidder ærlig talt ikke bruke mer tid på å svare på slike helt ufunderte og useriøse avsporinger. Ti år med selvgratulerende medier etter 22. juli er nok. Vi må bli bedre, alle sammen. Jeg gjør sikkert dårlige vurderinger, jeg og, det er jeg sikker på. Å vurdere, og redigere, et debattinnlegg blir aldri en eksakt vitenskap.

Men la oss i det minste, ti år etter terroren, innse følgende: At å gjøre jobben sin som redaktør ikke er å svikte ytringsfriheten, men å hegne om den. Å slippe til et svært bredt mangfold av meninger, herunder meninger fra politikkens ytterfløyer, er en selvfølge, en absolutt forutsetning for frie medier. Men å slippe til konspirasjonsteorier som beviselig er farlige og løgnaktige inngår ikke i dette ansvaret. Løgnene og konspirasjonene eksisterer i vår virkelige verden, og kan få virkelige følger. Når en på lederplass reflekterer rundt disse temaene på selve frigjøringsdagen, bør dette være en åpenbar innsikt. Det skjønner egentlig Stavanger Aftenblad, og derfor bør de slutte å late som noe annet.

Denne teksten sto opprinnelig i Medier24.

Kommentarer til denne saken