Det kan ødelegge et menneske å få kommentarer på vekt

Anita Walstad

Anita Walstad Foto:

Av

Selv om det tilsynelatende har sett bra ut på utsiden, har det ikke vært helt greit å være meg. Den kjente dørstokkmila var jaggu meg lang i dette tilfellet!

DEL

SpaltistDenne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.Nå er det ett år siden jeg begynte å selge Sorgenfri for fullt igjen, etter å ha vært dårlig noen år, som følge av bivirkninger på den antipsykotiske medisinen jeg gikk på. Det har skjedd utrolig mye fint og bra dette året, selv om covid-19 har påvirket oss alle på et eller annet vis. Jeg har vært så heldig og få tankefeltterapi, som har hjulpet meg med å bearbeide og håndtere vanskelige følelser, samt lært teknikken selv. Anbefaler det på det varmeste.

Jeg har tatt opp kontakten med gamle venner, fått nye venner, opprettholdt det gode forholdet med familien, jeg har fått skrive i Nidaros, vært med på Vestfrontmøtet under Olavsfestdagene og ryddet opp i praktiske ting. Selv om det tilsynelatende har sett bra ut på utsiden, har det ikke vært helt greit å være meg. Jeg har en hjerne som er disponert for avhengighet, og etter at jeg fikk orden på rus-og spillavhengigheten, kom en ny form for avhengighet inn i bildet da jeg gikk på antipsykotisk. Avhengighet til mat.

Jeg var jo helt flat følelsesmessig, og det var absolutt ingenting som ga meg noen verdens ting. Unntatt det jeg puttet i munnen min.

Jeg spiste dag og natt, doble porsjoner gjerne, brus, snop, bakevarer, iskaffe, dip, kulturmelk og sjokomelk var ting jeg spiste. Ting som ikke gir deg bedre helse for og si det sånn.

Da jeg sluttet med antipsykotisk i mai i fjor, sluttet jeg ikke med overspisingen. Dessuten smakte det jo godt også.

Jeg la på meg nærmere førti kilo, og jeg var ofte trøtt og orket ikke like mye som tidligere. Blodprøvene viste at jeg ikke hadde et sunt kosthold, klærne sluttet å passe og jeg slet enda mer med kneet mitt enn før pga overvekt. Det å bevege seg ble ekkelt, og bare det å skulle stelle bena ble en stor utfordring.

Jeg mistrivdes med meg selv, selv om jeg «egentlig» hadde det bedre enn noen gang etter å ha fått gjort så mye på kort tid. Det ga meg en god følelse å spise, jeg ble glad av det. Og det som gjør oss glad, vil vi jo ha mer av, samme hva det er. I hvert fall med en hjerne som er disponert for avhengighet.

Jeg kjente på savnet etter å kunne leke med tantebarna, slippe å gnikke i stykker buksene på grunn av overvekt, og selv om jeg ikke har hatt planer om og bli gravid, fikk jeg kommentarer på at jeg så gravid ut. Det kan ødelegge et menneske å få kommentarer på vekt og matinntak, om det er at man er for tynn eller overvektig, man skal ikke kommentere det. Vi har alle hørt om mennesker som får dårlig selvtillit, eller utvikler en eller annen form for spiseforstyrrelse fordi noen kommenterer det.

Jeg tålte det, selv om det var sårende, jeg var klar over at jeg var overvektig, men jeg ønsket ikke det.

Men som med annen avhengighet må man for det første innse problemet selv, og for det andre, ønske å gjøre noe med det selv.

Jeg har vært godt trent i store deler av livet mitt, og alltid elsket og bruke kroppen fysisk. Men den kjente dørstokkmila, den var jaggu meg lang i dette tilfellet!

Tiden gikk, jeg hadde i bakhodet at jeg burde ta meg sammen og ta tak i problemet. Så i slutten av mai, begynnelsen på juni skjedde det noe. Jeg våknet opp og tenkte at jeg måtte tømme skapene for snop og snacks, og bære det ned tre etasjer, og låse det inn i boden min. Ute av syne, uten mulighet til og snavle, spesielt om natten tenkte jeg. Orker ikke gå ned tre etasjer for å ta en sjokkis midt på natten. Jeg klarte å holde meg, og etter en og en halv måned fikk jeg lukket igjen regnjakken min. Det nyttet!

Men det fysiske manglet, jeg lå på tre-fire tusen skritt i døgnet, og det er ikke mye.

Jeg begynte med en type shake i juni, og i dette opplegget jeg er en del av, ble jeg gjort oppmerksom på at jeg fortsatt spiste feil mat, og altfor store mengder. Så jeg regulerte inntaket, begynte med ti tusen skritt i døgnet, og etter en måned fikk jeg lagt inn litt tabata online og morgengym.

Ting begynte og skje, jeg fikk mer og mer energi, og jeg elsket å kjenne at jeg brukte kroppen min igjen!

Så ble jeg spurt om og delta på et åtte ukers «kom i form»- opplegg, jeg har blitt spurt flere ganger, men jeg har ikke vært klar for det, motivasjonen manglet. Hjernen min var bedøvd av sukker og overspising, så det brøt ikke gjennom. Men man må aldri slutte å bry seg og spørre. Samme hvilken avhengighet man sliter med, trenger man å bli påmint og pushet til og gjøre det rette. Man tar det jo med seg.

For en måned siden troppet jeg opp på trening til henne, hun er utdannet personlig trener, og en fantastisk motivator!

Jeg elsker å ha det fokuset her: Kosthold først og fremst, og trening! Jeg føler meg endelig som en proff, jeg gjør dette hundre prosent, og det er ikke vanskelig når man først bestemmer seg. Alle kan få det til, struktur og planlegging må til, men gevinsten er bedre helse, og bedre humør og psyke og det er det absolutt verdt. Så nå gjelder det og være fokusert, ikke la det bli en besettelse.

Blodprøvene viser bedre resultat, jeg er lykkeligere enn noen gang, og selv om det ikke betyr så mye, er det gøy og få på seg klær man var glad i tidligere, før de ble for trange.

Jeg ville si litt om dette, for nå er jeg lykkelig for den jeg er, og det jeg gjør. Ikke for tingene jeg har, og penger. Lykken skal komme innenfra, og det kan alle få til med litt hjelp og motivasjon på veien.

Vær støttende og motiverende, kom med positivitet, ikke pekefingeren!

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken