(Namdalsavisa)

I 2003, bare noen måneder etter at jeg kom ut av skapet var jeg på byen med noen venner. En bil kommer kjørende opp bak oss mens vi står i kø for å kjøpe en burger. De roper ting jeg ikke gidder gjengi. Vi vet godt hvem de er, og hva de er i stand til. Venninna mi sier «vi stikker». Så da løp vi, da!

I 2009 var jeg i Vilnius, Litauen. På et utested kommer vi i snakk med et par menn som plutselig får et stort behov for å fortelle oss hvor hardt de misliker homofile. «Vi må gå. NÅ!»

I 2016 er vi i Hamburg, nær Reperbahn. På en cafe kommer jeg i snakk med en kar som er der alene. Etter noen minutter forteller han (stolt?) at han et nynazist, og at de to store problemene i Nord-Europa er islam og homofili. Han blir mer og mer aggressiv og spytter ut så mye grums at jeg blir redd. Så da løp vi igjen, da. Før han skjønte at vi var to homos på tur! Vi runder et par hjørner, finner et annet sted å sitte, få ned pulsen og kan fortsette ferien.

24. juni 2022 drar jeg hjem fra byen rundt midnatt. Omtrent en time etter starter skytingen og mange må løpe for livet, midt i vår by, i vår tid. Det er forferdelig, men føyer seg egentlig bare inn i det verdensbildet jeg har hatt lenge. Fordi det koster noe å være annerledes. Det er mange som ikke liker dette. Og det føles både vondt og skummelt.

Det gjør at jeg er redd for å kysse kjæresten min offentlig. At jeg er usikker på om neglelakken jeg bruker provoserer noen, eller om jeg skulle hatt litt færre feminine klær, eller fremstått mer maskulin. Jeg burde få gjort akkurat som jeg vil uten å frykte for blikk, kommenterer eller vold.

Men jeg er også privilegert.

Fordi veldig mange i den skeive bevegelsen kan ikke bare fjerne neglelakken, kle på seg noe anonymt og forsvinne i den store mengden om det trengs.

Av alle skeive er nok hvite, homofile cis-menn de heldigste. Melaninrike, ikke-binære og transpersoner utsettes for mer hets, og er i tillegg underrepresentert i media. Dette har blitt enda tydeligere etter helga som gikk, når vi ser hvem som får tid på skjermen og i avisspaltene.

Vi må skjerpe oss. Det er mange kamper som må tas før alle er fri. Og det bør være et mål absolutt alle mennesker bør dele.

Alle.

Innlegget er først publisert på Petter Normann Dilles Facebook-side – og NA har fått tillatelse til å gjengi innlegget.