Tortur av sivile. Uskyldige sivile som «forsvinner». Tortur og drap på krigsfanger. Ifølge en rapport fra Human Rights Watch har Russland forvandlet de okkuperte områdene sør i Ukraina til «en avgrunn av frykt og vill lovløshet».

I slutten av mars ble tre ukrainske krigsfanger torturert av de russiske okkupantene i Kherson i Ukraina. 41-åringen Denis Mironov ble slått og mishandlet til han døde. Vitali Lapchuk (48) ble funnet i bunnen av bukta i Kherson med armene bundet, og lodd bundet fast til beina.

Lapchuk ble først mishandlet av okkupantene. Deretter tok russiske soldater ham med hjem, der hans kone og sønnen også ble pågrepet og tatt med til den lokale politistasjonen. Russerne spurte kona Alyona om hun var «fascist», den vanlige russiske merkelappen for alle som ikke innordner seg etter de til enhver tid rådende kommandoer fra Moskva. Da hun svarte at bestemoren hennes var jødisk, og at hun er fra Ukraina, fikk hun til svar: «Det finnes ikke et slikt land».

Da «Anton», en eldre mann som protesterte mot okkupasjonen og leverte ut hjelp til lokalsamfunnet sitt i Berdjansk ble pågrepet, ble han etter omfattende mishandling torturert med elektrosjokk gjennom klyper festet til øreflippene. «Jeg er ingen protestleder, jeg er bare patriotisk til landet mitt, Ukraina», sa Anton til russerne som «avhørte» ham. Da svarte mishandlerne: «Det finnes ikke et slikt land».

I den enkle, løgnaktige setningen liggerfundamentet for Russlands ulovlige krig: Avvisningen av Ukrainas eksistens.

Hver uke ødelegges utallige liv, få timer fra Norge. De ødelegges av en blodig okkupantmakt som blåser i krigens regler, og i den menneskelige lidelsen de forårsaker. Ødeleggelsen av liv er både gjort mulig av et russisk militærvesen som ikke tar menneskelige hensyn, men enda viktigere: Av et ideologisk krigsprosjekt som fratar hver eneste ukrainer sin identitet ved å fornekte Ukrainas eksistens og historie.

Ukrainas uavhengighetsdag feires i år på dagen seks måneder etter starten på en krig som for Ukraina er eksistensiell. Den er eksistensiell fordi angriperen helt eksplisitt avviser at det eksisterer noe som heter Ukraina. Fra det russiske regimets ståsted er Ukraina en funksjon av Russland, og en sentral del av den pseudo-historiske mytebyggingen rundt opphavet til «moderlandet».

Dermed kan ikke Ukraina være et eget land, med sitt eget språk, sin egen historie, og sin selvbestemmelse. Ukrainas eksistens er umulig å akseptere for Vladimir Putin fordi landets blotte tilstedeværelse viser at det er mulig for landene som tidligere led under Sovjets undertrykking å velge en annen vei enn Russland. Men enda viktigere: Fordi et Ukraina som forteller sin egen historie, avslører løgnene Russland bygger sine egne myter på. At Ukraina i det hele tatt har en nasjonaldag - lagt til datoen da landet ble uavhengig av Sovjetunionen - er i seg selv en trussel mot verdensbildet Russland har gått til krig for.

Derfor er Putin og hans regime besatt av Ukraina. Språket og fortellingene de bruker om landet er aggressivt, løgnaktig og på bisart vis også seksualisert. Ukraina er svikefullt og troløst, volden kan de takke seg selv for, og voldsutøveren Russland er offeret.

Dagen i dag er derfor en passende anledning til å minne oss selv om det åpenbare: Volden Ukraina utsettes for, også på sin nasjonaldag 24. august, er ikke Ukrainas egen skyld. Volden skyldes et aggressivt, ekspansivt, fanatisk Russland som er villige til å bruke ekstrem makt for å tegne det europeiske kartet på nytt i sitt bilde.

På dagen et halvt år etter Russlands invasjon, fortsetter krigen i Ukraina sakte, men sikkert sin ferd nedover på våre avisers forsider, og bakover i vår felles bevissthet. De stadige krigshandlingene forteller oss ikke noe «nytt», og brutaliteten gjør oss nummen. Blikket festes på andre ting. Enkelte flakker med blikket tidligere enn andre. I sin oppsummerende sommerpressekonferanse – en tradisjonsrik øvelse der partiene på Stortinget oppsummerer sitt arbeid det siste året og peker ut veien videre – nevnte for eksempel ikke Rødts partiledelse krigen i Ukraina med ett ord. «Internasjonal solidaritet er en bærebjelke i vår politikk» heter det på Rødts nettsider. Da kunne det vært lurt å se bærebjelken i eget øye.

I sosiale medier ser jeg enkelte aktivister dele nyhetssaker om korrupsjon i Ukraina, om Volodymyr Zelenskyjs liberalistiske økonomiske politikk, og om Natos utvidelse østover på nittitallet. I normale tider kunne alle disse motforestillingene og argumentene bidratt til interessante – eller endog viktige – debatter. Men for øyeblikket er de irrelevante.

De ble bokstavelig talt irrelevante over natten 24. februar i år, fordi spørsmålene som da meldte seg – ikke minst for Ukrainas del – var eksistensielle. Ukrainerne er invadert av, og kjemper mot, en fiende som mener de ikke har noen rett til å eksistere. En fiende som ikke bare gjennomsyrer sine TV-sendinger med brutal voldsretorikk og dehumanisering av ukrainere, men som også uten hensyn setter voldsfantasiene fra sin egen TV-propaganda ut i livet. Med soldater, med fly, med krysserraketter, med angrepshelikoptre og med artilleri.

Den viktigste årsaken til at alle krefter må til for å bistå og støtte Ukraina, uansett hvor lang tid det tar, er solidariteten vi plikter å vise med et land og folk som ikke langt fra Norge kjemper alene mot en ideologisk forskrudd, autoritær og dypt reaksjonær overmakt. Ukrainas rett til å selv bestemme hva slags land de vil være, til selv å løse sine problemer, og til selv å skrive sin historie, burde mobilisert oss alle til enda større innsats.

Men vår støtte til Ukraina er også et spørsmål om helt grunnleggende egeninteresse. Det er i vår interesse, og vil bidra til vår sikkerhet, at Ukraina vinner krigen – og freden. For når krigen i Ukraina en gang er over – det kan være om et halvt år, ett år, to år eller ti, og med en ufattelig menneskelig lidelse bak oss – så kan vi alle grovt sett våkne til én av to virkeligheter:

  1. En europeisk virkelighet der Putin ble stoppet i Ukraina, der ukrainerne får bestemme over sine egne liv, og der prisen Russland måtte betale for å overfalle andre land ble så høy at den regelstyrte verdensordenen som holder oss trygge, kanskje består,
  2. eller en ny, europeisk virkelighet der utslettelsen av Ukraina som land forteller oss at stormakter igjen kan invadere sine naboer og tegne grensene på nytt med brutal militærmakt og drap på uskyldige mennesker – og der vi har et imperialistisk naboland som har lært at de slipper unna med det.

De kan ikke slippe unna med det. De må ikke få rett. Ukraina må eksistere – det må finnes et slikt land.