I de siste dagene har jeg kost meg godt med alle reaksjonene Nidarosredaktør Stig Jakobsen fikk for sitt kåseri om trønderrock. Selv om jeg sjøl synger med grumsete stemme på trønderdialekt i alle banda jeg har spilt i noensinne applauderer jeg innlegget, og synes godt han kunne tatt enda hardere i når han først var i gang.

Jeg har frydet meg over alle svar fra trønderrockens forsvarende riddere i skinnende rustninger som i selvhøytidelighetens navn ble så trigga av den åpenbart humoristiske tonen i kåseriet at de bare måtte ut og forsvare dette forferdelige angrepet på regionens kulturskatt. Kanskje var det fordi det var iblanda noen skikkelig sviende fakta, som at Namsos kommune definitivt overvurderte den lokale folkesportens viktighet som trekkplaster da de bygde et gigantisk opplevelsessenter tilegnet trønderrock og forventet storinnrykk fra hele landet.

Les også

Litt usikker på om jeg skal ta dette seriøst?

Jeg synes det bør være lov til å ta hardt i og si fra, og mene noe. Om noe synes jeg som nevnt Jakobsen godt kunne tatt enda hardere i og brukt mer frodig språk. For det er et annet element som også blir trukket frem av debattmotstanderne, enten direkte eller indirekte, noe som har ulmet i kulturnorge og kulturjournalistikken i flere år nå: Burde vi egentlig ha lov til å snakke negativt om kultur? Bør ikke alle egentlig få bare være best på sitt eget felt og strykes varsomt med hårene og ikke få dom over sine uttrykk?

Jeg mener at jo, det er lov å ytre meninger om kulturuttrykk. Jeg mener det må være lov til å si at man synes mesteparten av låtene til Kygo høres ut som bakgrunnsmusikken i en heis hvor noen sølte pina colada på høyttalerne, eller at man mener danseband generelt er det vondeste man kan gjøre mot noen med en saksofon ved siden av å bruke den som slagvåpen. Jeg mener det må være lov til å mene at Metallica er oppskrytt og har en trommeslager med allergi mot takt eller at Beatles var et markedstilpassa boyband.

Jeg har personlig enkelte musikkstiler og enkeltartister jeg føler det burde vært regna som et overgrep å spille offentlig og utsette andre folk for. Det finnes låter jeg synes virker skrevet av en algoritme som har en personlig vendetta mot meg. Jeg får fnatt av musikk jeg oppfatter som meningsløs og intetsigende, og kunne sikkert ramsa opp masse eksempler på artister som gir meg så lite at jeg heller hadde satt meg ned og hørt på et 60-graders program på en skranglete vaskemaskin med slark i trommelen.

Les også

Boosterdoser til friske nordmenn er skandaløs og korttenkt nasjonalisme

Og dette må det være lov å si. Jeg får selv høre det jevnlig. Av kolleger, slektninger, folk på byen, tilfeldige bekjentskaper, om musikken jeg selv liker, og har spilt siden ungdomstida: «Pønk? Nei, det takler jeg ikke. Makan til sjau. Det der er da virkelig ikke musikk. Du får meg faen ikke inn i et lokale der sånt spilles». For det er akseptert å si.

Og det gjør meg ingenting. Jeg tror også det preller av på alle andre som bedriver eller lytter på musikk utenfor den normerte majoritetstrenden, enten det er frijazz, støymusikk, ekstremmetall, kunstmusikk, industrial, sludge, grindcore, eller en haug med snevre undergrunnssjangere folk flest ville hatt seg frabedt å bli utsatt for, men som gir veldig mye til de som liker den.

Det gjorde sikkert heller ikke så mye for Jakobsen og hans gamle techno/goth/industrial-band Vampire State Building hva folk flest syntes, for musikken betydde mye for oss som faktisk hørte på sånt og kjøpte platene. Vi anerkjenner at det finnes forskjellig smak, og bra er det, ellers hadde all musikk hørtes likedan ut.

Det er som nevnt fullstendig akseptert å mislike snevre sjangere og undergrunnsmusikk. Men gud forby at VGs anmelder antyder at TIX sitt grandprix-bidrag er musikalsk forglemmelig og ikke har en sjanse i den internasjonale finalen som bedømmes av land hvor fjeset hans ikke har vært så overeksponert at NRK i løpet av det siste året kunne bytta navn til Norsk Tixkringkasting. Det er nemlig mobbing.

Og hjelpesmeg, Nidarosredaktøren må vel ikke kritisere DDE eller Bjarne Brøndbos insistering på evinnelig operavibrato som høres ut som om han sykler over en ferist hver gang han skal holde en tone mer enn to taktslag. Når man kritiserer landets bestselgende artister som faktisk kan ta ut en brukbar månedslønn og gjøre butikk på åndsverket sitt har man åpenbart feil. Eller?

Det er ikke tvil om at musikken til disse fenger og fungerer. Det går an å analysere vitenskapelig hvordan. Hadde de sunget på engelsk og ikke hatt med trekkspill hadde du ikke hørt forskjell på DDE og Status Quo, og traust gubberock har jo fenget de store massene siden senmiddelalderen en gang. Men det må også være lov for de som ikke fenges å si at dette her, det gir bare ikke meg noe som helst, altså.

Jeg savner sterke meninger. Jeg savner anmeldelsene, som nå er så uglesett at VG tvinger oppegående musikkjournalister til å trille terning på hver låt i Stjernekamp eller MGP. Jeg savner at folk sier at den låta her forandra livet mitt og ga meg troa på kjærligheten, mens den låta her ga meg lyst til å reise tilbake i tid og gi foreldrene til låtskriveren et grunnkurs i prevensjon.

For jeg elsker musikk, jeg mener og synes mye om forskjellig musikk, og jeg elsker å diskutere musikk. Jeg har hatt gode diskusjoner med bekjente hvor vi har knyttet bånd rundt artister, låter og konserter hvor vi har hatt fullstendig motsatt inntrykk og hvor vi fascineres av hvordan den andre personen på tross av å være en ellers oppegående person, faktisk misliker det vi selv elsker, eller motsatt.

Jeg har fortsatt masse respekt for de som bedriver musikken, og håper de står for den sjøl. Jeg synes for eksempel Stian Stayzman Thorbjørnsen virker som en real og kul privatperson som oppriktig liker det han fremfører i läderhosenene sine for tusenvis av folk om gangen, men det finnes ikke nok jägermeister i Steinkjer til at jeg bruker tid på settet hans på Steinkjerfestivalen neste år.