Serie: Partiene i Trøndelag

Snart er det ett år til kommune- og fylkestingsvalget, og Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen analyserer ståa i de politiske partiene i Trøndelag med små dypdykk i partienes historie.

På 33 år har Miljøpartiet De Grønne hatt svært få partiledere. Til alle tider (siden partiet ble til i 1988) har partiet nemlig holdt seg med talspersoner, et uttrykk for partiets frihetlige og alternative opphav og forkjærlighet for en mer flat struktur enn det som ellers er vanlig i de sterke, norske partiorganisasjonene. Valget av Une Aina Bastholm som partileder i 2020 markerte en ny milepæl i «normaliseringen» av MDG. Partiet oppleves åpenbart som en rød klut for mange velgere, men det er nok snarere fordi partiet flere steder nå har makt til å gjennomføre sin politikk, enn at de skiller seg særlig drastisk ut fra det øvrige partilandskapet.

Slik har det ikke alltid vært. I mange år var MDG et bitte lite parti som av sine motstandere mest ble ansett som sært og ufarlig. Mens frontfigurene i MDG i dag utsettes for en hets nesten uten sidestykke i norsk politikk i sosiale medier og anklages for «ekstremisme» av politiske motstandere (i seg selv en ganske ekstrem begrepsbruk i norsk sammenheng), har mesteparten av partiets historie forløpt uten at omverdenen har lagt så mye merke til dem.

Dét begynte å forandre seg på tidlig totusentall. Det er nok ukjent for mange, men MDG har vært sammenhengende representert i Trondheim bystyre siden partiets første lokalvalg i 1991. I det hele tatt er det mange markante trøndere i partiets historie: Dagens partileder Bastholm er trønder. Det er også de tidligere lederskikkelsene Hilde Opoku og Jan Bojer Vindheim, Harald Nissen har vært en markant politiker for partiet i Oslo etter han flyttet fra Trøndelag, og dagens nestleder Ingrid Husby Liland er fra Rørvik.

Og kanskje ligger noe av forklaringen på at den rabiate MDG-motstanden ikke er så fremtredende i Trondheim som i enkelte andre byer: MDG har i lang tid vært til stede i politikken, med en fast, liten tilhengerskare. Partiet fikk nøyaktig 1,6 prosent i Trondheim både i 1995, i 1999 og i 2003 (!).

Så begynte endringene. Med slagordet «bruk issen, stem på Nissen» greide Harald Nissen i 2003 å få seg selv kumulert forbi partiets førstekandidat Jan Bojer Vindheim i Trondheim. At det kjempes om plassene i et parti er et godt tegn på politisk vitalitet, men vel så viktig var det kanskje at MDG i 2003 manøvrerte seg inn i posisjon i byen.

Slikt er verdt å dvele ved: MDG har vært med og styre Trondheim siden den gang, og kan feire tjue år ved makten i byen neste år. Og fra 2003 gikk det oppover også med oppslutningen.

På samme tid brukte MDGs talsperson Hanna E. Marcussen en halv million kroner av egne penger på å bygge opp en mer solid organisasjon, og i 2013 kom MDGs definitive gjennombrudd. Siden den gang har mange med jevne mellomrom spådd at MDG ville greie å bli et mellomstort, grønt parti av den typen som er så vanlig ellers i Europa. Alt pekte for eksempel i den retningen da Jan Bojer Vindheim fikk revansje i 2015 som toppkandidat til fylkestinget i Sør-Trøndelag, og mer enn tredoblet partiets oppslutning. Det samme skjedde i Nord-Trøndelag, og MDG ble for første gang representert i fylkestingene.

I Stortingsvalgene i 2017 og 2021 har bordet vært dekket for MDG. Men begge gangene har de mislykkes med å komme seg over sperregrensen, og fullføre reisen fra bitte lite interesseparti til en etablert størrelse. Særlig stor var skuffelsen i fjor, da partiet så vidt ikke greide det.

Det er interessant at et parti som så ofte kritiseres for å være uinteresserte i lokale spørsmål og mest av alt være opptatt av de største byene, nesten gjennomgående har gjort det (klart) best i lokal- og fylkestingsvalg, og det helt siden 1991.

Hva er det som holder igjen MDG fra det definitive gjennombruddet? Noe bør nok tilskrives at partiet fortsatt kjemper litt med seg selv, og hva partiet skal være. Veien er jo lang fra å være en økologisk og hippieaktig bevegelse til maktorientert klimaparti som støtter Nato.

I sin masteroppgave «Fra fundamentalister til pragmatister? En studie av det norske miljøpartiets medlemmer 2002-2014» utforsket trondhjemmeren Mari Amdahl Heglum forandringene som fant sted i Miljøpartiet De Grønnes medlemsmasse.

Hun beskriver godt hvordan partiet gikk fra å være et «økologisk radikalt, pasifistisk og venstreorientert parti» til et mer pragmatisk parti som orienterte seg mer «mot sentrum av dimensjonene i økonomiske og økologiske spørsmål».

Samtidig har ledelsen av partiet helt endret seg: «Mens topplederne i 2002 var den mest radikale gruppen i partiet, er tilfellet motsatt i 2014, hvor topplederne er signifikant mer positive til sentralisering av partiorganisasjonen, signifikant mer antroposentriske (mer opptatt av naturvern fordi det beskytter mennesket, enn av naturens egenverdi i seg selv, red.anm.) og signifikant mindre pasifistiske en de passive medlemmene».

Enkelt oppsummert: Med den voldsomme veksten i oppslutning og medlemstall har MDG utviklet seg til å bli et politisk parti som ligner mer på alle andre. Partiet er mer sentrumsorientert, både i politikk og fremtoning, og partiet huser et langt bredere persongalleri enn for tjue år siden. Partiet har en langt, langt større organisasjon enn før, og muligheten til å søke makt i flere kommuner. Den store kneika blir å etablere seg som et parti som det kan bli aktuelt for hvem som helst å stemme på – hvor som helst i landet, ikke bare i byene. Der har MDG en lang vei å gå.

Som nevnt er det få i MDGs historie som kan smykke seg med tittelen partileder. Men blant de få, finner vi Jan Bojer Vindheim, som var partileder som ledd i en prøveordning i 1993. Han mente selv at talspersonmodellen var bedre, og skal selv ha bedt om at partiet gikk tilbake til den. Et parti som går fra Vindheim som partileder til å velge investor Jens Ulltveit-Moe til sitt sentralstyre har beveget seg langt på 30 år. Jeg kan knapt tenke meg et større spenn mellom to personer i den norske offentligheten, enn mellom de to.

I det spennet ligger nok mange av de interne utfordringene i MDG. Men i det spennet burde partiet også – dersom det forvaltes rett – kunne finne nøkkelen til enda høyere oppslutning.