Torsdagens partilederdebatt i Arendal ble en selsom affære hvor ingen av deltakerne forsøkte å gi noen fullgod beskrivelse av de problemene vi som nasjon har med hensyn til klima og energisikkerhet, både på kort og på lang sikt. Ingen partier evnet å komme med nye kreative innovative løsningsforslag. Det hele fortonet seg mer som en diskusjon om partiene var for eller mot makspriser på elektrisk kraft, for eller mot elektrifisering av sokkelen, for eller mot mer landbasert vindkraft, og så videre.

At behovet for ny ren karbonfri elektrisitet kan løses bare vi bygger ut nok sol-/ vann-/vindkraft syntes å være den unisone oppfatningen hos våre partiledere. At disse energitypene er sterkt væravhengig og ofte svinger i takt med hverandre, med de farene dette representerer for leveringssikkerheten, ble imidlertid forbigått i taushet. Tvert imot ble de, sammen med energiøkonomisering, presentert som framtidas «stand-alone» løsning på Europas energikrise.

At vi i tillegg vil trenge store mengder væruavhengig karbonfri elektrisitet (produsert av for eksempel geotermisk varme/energi), ble overraskende nok ikke nevnt en eneste gang i løpet av debatten. Dette til tross for at flere av debattantene er, eller burde ha vært, godt kjent med problemstillingen. Det samme gjelder det faktum at det allerede nå i dag fins flere alternativer for slik væruavhengig ren energi.

Statsministerens kontor ble for eksempel for for flere siden tipset om at vi som nasjon sto i fare for å ødelegge vårt «arvesølv». Hadde man den gang lyttet til mine råd, og startet en utviklings-/industrialiseringsprosess, er det god grunn til å anta at vi allerede i dag hadde hatt minst ett, sannsynligvis flere operative geotermiske kraftverk på vår kontinentalsokkel, med de implikasjoner det ville hatt på kraftprisene og dermed på debattens forløp.

Det ville da ha blitt umulig for debattantene å ignorere det faktum at vi på sikt, med relativt små investeringer, er mulig å bygge om den eksisterende infrastrukturen på norsk sokkel fra å betjene en karbongenererende olje- og gassproduksjon til en 100 prosent billig (< 30 øre/KWH), karbonfri, og væruavhengig elektrisitetsproduksjon med et årlig produksjonspotensial på flere titalls TWH.

Det ville da ha vært lett å se fordelene med et eget offshorebasert elektrisitetsnettverk med noen få knutepunktstilknytninger inn mot land. Per i dag har vi allerede noen få slike fastlandstilknytninger. At de er anlagt med en helt annen målsetting enn min. Kabelen ut til Johan Sverdrup feltet er for eksempel bygd for å transportere nødvendig landkraft ut til feltet. Det er nemlig ikke utrustet med noe selvstendig gasskraftverk, noe de fleste andre felt er.

Denne kabelen har derfor per i dag en prisdrivende effekt i det norske kraftmarkedet. Ved å legge kabler mellom nærliggende felt og Johan Sverdrup, vil man imidlertid bli i stand til å gjøre kabelen prisdempende. Man vil da i krisetider ha muligheten til å øke den gassbaserte elektrisitetsproduksjonen på disse nærliggende feltene, og så betjene Johan Sverdrup fra dem. Med visse tilpasninger ville det faktisk være mulig å transportere et eventuelt kraftoverskudd fra dette offshorenettet inn til fastlandet, og dermed bedre leveringssikkerheten. Dette vil imidlertid øke våre totale karbonutslipp. Dette problemet er imidlertid løsbart, og må kunne håndteres for eksempel gjennom karbonfangst og lagring.

NRK-journalist Iselin Fjeld presenterte den 7. mai i år en artikkel om meg, og min idé om billig storskala karbonfri væruavhengig elektrisitetsproduksjon fra tørre (ferdigproduserte) olje og gassfelter. Jeg og journalisten har fått uvanlig mange positive tilbakemeldinger til artikkelen. Det være seg personer med varierende bakgrunn, samt flere utenlandske institusjoner, bare ikke fra den norske regjering, eller fra energiselskaper som Equinor, som alle har valgt å forbli tause. Jeg skal ikke spekulere i mulige årsaker, bare konstatere at jeg finner den manglende interessen svært oppsiktsvekkende.

Statssekretæren avfeide ifølge Journalisten hele problemstillinga med å vise til at regjeringa kun forholder seg til en allerede vedtatt nasjonal teknologistrategi. Og den sier at forholdene ikke ligger til rette for utnytting av geotermisk energi i Norge. Her er det noe som skurrer. Er ikke regjeringa interessert i å følge med på annen teknologiutvikling enn den som er beskrevet i den nasjonale teknologistrategien. Skal ikke en slik teknologistrategi rulleres med jevne mellomrom, og når ny og banebrytende info kommer på bordet?

Så vidt jeg vet er jeg den eneste som har gjort et seriøst forsøk på å beregne det totale norske potensialet for en framtidig geotermisk offshore elkraftproduksjon. Så lenge ingen har fortalt meg at mine overslag er beheftet med vesentlige feil og mangler, vil jeg påstå at de representerer slik banebrytende ny info. Det minste jeg hadde ventet meg fra regjeringshold var å bli tatt på alvor. For eksempel ved å komme med et tilbud om å få utføre en uavhengig kvalitetskontroll av mine metoder og beregninger. At Equinor og lignede selskaper forholder seg passivt, er lettere å døyve. For dem er det med dagens oljepris langt bedre butikk å bore nye letebrønner enn noen annen aktivitet.

Det er for øvrig ikke bare partilederne som har vist null interesse for å diskutere en framtidig norsk geotermisk offshore basert elkraftproduksjon, og dermed også til en fremtidig industriutvikling med mist det samme potensial (sannsynligvis mye større) som man regner med å få fra havvindmølleteknologien. Temaet har i alle fall vært totalt fraværende i alle fora i siste ukes politiske happening (Arendalstreffet). Mitt forsøk på å få geotermisk energi opp som et tema i den offentlige debatten har mislyktes/feilet. Alle, helt oppe fra Statsministeren og langt nedover i hierarkiet, synes å ha snakket om at elkraftkrisa på lang sikt skal løse ved hjelp av energiøkonomisering, sol og vindkraft (både fra land og sjø).

Flotte tiltak alle sammen, men at de på lang sikt, ikke er tilstrekkelig til å sikre oss mot framtidige prisgalopper ved internasjonale kriser og langvarige tørkeperioder, ble ikke nevnt med et eneste ord. Da vil vi i Norge i tillegg årlig trenge minst 30 TWH med ny rein væruavhengige elektrisitet produsert til en overkommelig pris. Og da er det ingen vei utenom. Vi må ta i bruk vårt fulle geotermiske potensial om vi skal klare det. Da må vi straks starte arbeide med å legge forholdene til rette for en slik produksjon. Vi er allerede på overtid da vi alt har startet å demontere offshoreinstallasjoner og plugge brønner. Det kan vi ikke fortsette med.

Til slutt et lite spørsmål til makteliten. Hva synes dere er best:

  • enten å legge forholdene til rette for gjenbruk av eksisterende infrastruktur uten å måtte ødelegge ny natur,
  • eller å legge forholdene til rette for bygging av nye store vindmølleparker med påfølgende nedbygging eller båndlegging av store uberørte villmarksområder som resultat?

Jeg er ganske sikker på at dere er enige med meg om at det første alternativet er mye mere tiltalende enn det andre. Likevel har dere laget lover og strategier som umuliggjør det første. Kan dere vennligst gjøre noe med dette paradokset?