Gå til sidens hovedinnhold

Det norske småguttelandslaget

En kan like det eller ikke, men det kan være fornuftig å forholde seg til fakta: Internasjonal fotball er for voksne spillere.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

En begeistret «ekspert» i TV 2 var oppglødd på grensa til oppskjørtet allerede da han leste opp lagoppstillingen før kampen mot Tyrkia: «Dette er milevis unna det Lagerbäck ville stilt med». Det hadde han rett i. Derfor var vi sjanseløse; vi stilte med for mange smågutter på midtbanen.

Det har vært mye snakk om våre defensive svakheter i forkant av denne kvalifiseringa, og det har vært påpekt at det er forskjellen fra storhetstida, for da var vi alltid bedre jo lengre bakover banen du kom. Sånn er det ikke nå. Nå har vi våre beste spillere i det fremste leddet.

Men det er også der de defensive svakhetene begynner, for tidenes beste norske spissduo er ikke veldig god i forsvarsspillet. Derfor trenger vi en aggressiv, løps- og duellsterk midtbane. Det var Lars Lagerbäck alltid opptatt av. Han ville neppe mønstret en midtbane med Moi, Ødegård og Patrick Berg samtidig. Det var det som gjorde TV 2-eksperten så begeistret, og de kyndige litt betenkte.

Jeg tviler på at Ståle Solbakken gjør noe lignende igjen, for han vet veldig godt hva som er betingelsen for enhver norsk fremgang på fotballbanen: Tett og aggressivt forsvarsspill. Det krever mer fysikk på midtbanen, og for all del: Det krever individuelt gode defensive spillere i backrekka. Selv Ståle Solbakken sliter med å finne dem.

Så må han naturligvis også finne plassen for Martin Ødegård i laget. Jeg tror det er bare ett svar på det spørsmålet: Han må spille bak spissen(e), og dem må det være to av, fordi to av våre tre beste spillere er midtspisser. Av dem er Alexander Sørloth faktisk litt undervurdert av mange. Han har enorme offensive ressurser, og er på noen områder enda bedre enn Haaland (på andre, for all del; svakere, blant annet i bakrommet).

Dermed er norsk fotballoffentlighet enda en gang betraktelig realitetsorientert. Vi glemmer kontinuerlig hvorfra vi kommer, hvem vi er og verdien av å stikke fingeren i jorda. Det har gjentatt seg gang på gang siden Drillo-tida. Vi ble lei av å vinne. Den siste det rammet var altså svenske Lagerbäck, som er Skandinavias gjennom tidene mest meritterte landslagstrener, og som også ga oss store fremganger.

Når det er sagt, skal det understrekes at det ikke på noen som helst måte skal brukes mot Ståle Solbakken. Som det ble, er han den utvilsomt best kvalifiserte til å trene det norske landslaget, selv om han ble for romantisk i inngangen til Tyrkia-kampen, som trolig var den viktigste enkeltkampen i gruppa.

Som det nå ser ut, skal det bli meget vanskelig å komme topp to, for Nederland vil trolig vinne sine gjenstående kamper, og Tyrkia har nå to seire å gå på i forhold til oss ettersom de allerede har vunnet mot hollenderne. Det er vanskelig å se at vi skal kunne ta igjen det forspranget.

Da blir også boikott-diskusjonen ganske krevende. Det blir som å hoppe av toget like før du blir kastet av.

I en slags biografi om Jürgen Klopp forklares tyskernes forfall som fotballnasjon på slutten av 90-tallet delvis som en konsekvens av at den offentlige fotballdiskusjonen var blitt så fordummende. Vår diskusjon om landslaget de siste året lover ikke godt for oss som fotballnasjon.

Kommentarer til denne saken