Gå til sidens hovedinnhold

Det største problemet er ikke to utenlandske arbeidere som bryter isolasjonen. Det største problemet er arbeidslivet som har bragt oss hit.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nidaros melder at to utenlandske arbeidere i Trondheim er politianmeldt for å ha brutt isolasjonen. Om de viser seg å være skyldige, er det en uforståelig og provoserende handling, som kan få store konsekvenser for mange. Bent Høie gjør rett i å uttale seg så tydelig om saken som han gjør. Det er viktig at personer som ankommer Norge uten å respektere smittevernreglene tas, og at det statueres eksempel.

Men problemet startet ikke med disse to, som nå er anmeldt. Den egentlige årsaken til at vi til stadighet sliter med smitte fra utenlandske arbeidere i Norge, startet ikke med at utlendinger blåste i reglene. Det startet heller ikke med at regjeringen var for treig med å stramme til på grensa, som kritikken fra opposisjonen i stor grad har gått ut på.

Problemet startet for tjue år siden. Krisa vi er i nå, forteller mye om hva arbeidslivet vårt har blitt.

Kriser kan noen ganger fungere som en forsterker for tendenser som allerede er der. Utviklingstrekk som ligger latent i et samfunn, kan plutselig slå ut for fullt. Dette sier jo så klart seg selv, men for dem som går gjennom disse krisene fra et allerede utsatt utgangspunkt, er det en fryktelig brutal øvelse.

Finanskrisa for tretten år siden skjøt for alvor fart i en ulikhetsbombe som allerede hadde ligget der lenge. Vi fikk plutselig se medaljens bakside ved den deregulerte økonomien som gjennom hele nittitallet ble erklært som en ubetinget suksess. En stadig svakere sammenheng mellom finansøkonomiens verden på den ene siden, og på den annen side realøkonomien vi til daglig lever i - lønna vi mottar, huset vi bor i og pengene vi bruker - ble avslørt. Mange i USA og Europa vil aldri komme seg igjen.

Stort sett har vi vært forskånt for de verste utslagene av de siste tiårs kriser i Norge. Både under finanskrisa fra 2008, og oljeprisfallet noen år senere, kunne Norge benytte seg av godt trente finanspolitiske muskler, og holde økonomien gående på et vis mange andre land enten ikke kunne, eller i noen tilfeller, ønsket. Selv om mange følte disse krisene på kroppen, var ikke skadevirkningene i nærheten av det vi kunne bevitne i mange andre land som ellers ligner mye på Norge.

Men ett utviklingstrekk har mange arbeidere i Norge merket i stadig økende grad siden det norske arbeidsmarkedet ble liberalisert i år 2000, og dørene for vikarbyråene ble åpnet. Og det er den stadig sterkere stillingen til til disse byråene, til midlertidig arbeid og til utnytting av utenlandsk arbeidskraft med svak forankring i det norske arbeidslivet.

I årevis har både fagforeninger, forskere og politikere advart mot utslagene av utstrakt midlertidig arbeid i en rekke håndverksyrker. Manglende sikkerhet. Svekket forhandlingsmakt for fagforeningene - en sentral bestanddel i den norske modellen. Og ikke minst uverdige arbeids- og boforhold. I jordbæråkre, på byggeplasser og i trange brakker som bringer tankene hundre år tilbake i tid.

Derfor får jeg en emmen smak i munnen av begrep som «importsmitte». Veien til å assosiere ord som «importsmitte» med med smittebefengte utlendinger som kommer til Norge og sprer kaos, er ganske kort. Og ordet tilslører hva problemet faktisk er.

For det er jo ikke den enkelte, utenlandske arbeiderens skyld, at norske myndigheter i to tiår har lagt til rette for et arbeidsliv der vi kan gjøre hele sektorer avhengige av å tyne lønns- og arbeidsforhold for arbeidere stadig hardere. Det er ikke den enkelte utenlandske arbeiderens skyld at norsk næringsliv har gjort dårlige arbeidsforhold til en businessmodell, til det punktet der Norsk Industri bruker all sin lobbymakt for å få lempelser i smittevernet. Det er ikke den enkelte utenlandske arbeideren sin skyld at mange håndverksyrker, etter stadig lavere status, har sluttet å være attraktive for norske ungdommer som skal søke seg til videregående opplæring.

Det vi ser nå er helt konkrete, ganske brutale utslag av det de fleste til nå ikke har trengt å snakke så mye om: At vi i 2021 har en arbeiderklasse i Trondheim, og i Norge, som til dels lever under helt andre forhold enn befolkningen for øvrig.

De er del av et arbeidsliv der fri organisasjonsrett i mange tilfeller har blitt en myte. Der arbeidsgivers makt kan minne mer om Norge før klassekompromissets tid, enn det moderne velferdssamfunnet vi ser oss selv som.

De lever i et arbeidsliv der jobbens midlertidighet dramatisk endrer maktforholdet mellom arbeidsselger og arbeidskjøper (som er det en «arbeidstaker» og «arbeidsgiver» egentlig er), og der hver enkelt arbeider står alene, mot en bransje som med loven i hånd kan behandle folk som de midlertidige ressursene de er.

Og i motsetning til tidligere tiders arbeiderklasse, er de uten stemmerett. Hele den norske modellen bygger på noe så selvfølgelig som at alle samfunnslag har stemmerett, og mulighet til politisk representasjon. Men jo flere utenlandske arbeidere som gjør de jobbene vi før la stolthet i å behandle med respekt, jo færre av stemmene i Stortingsvalgene våre vil komme fra gulvet.

I krisen vi nå er inne i ser i praksis vi hvordan et svekket arbeidsliv gjør hele samfunnet vårt mer sårbart. Men det viser også hva slags demokratisk problem det deregulerte arbeidslivet gradvis utvikler seg til å bli. Det er uholdbart at så mange av jobbene vi er helt avhengige av for å fungere som samfunn, gjøres under slike forhold, uten rettighetene vi tar for gitt, og uten representasjon i norsk politikk. Ofte uten arbeids- og boforholdene vi ellers forventer - og uten følelse av tilknytning til det norske arbeidslivet, og det norske samfunnet.

Derfor bør en ikke nøye seg med å bli opprørt over uforsiktige arbeidere som tar seg til rette og bryter isolasjon. Vi bør bli opprørte over at vi havnet her i første omgang.

Kommentarer til denne saken