Gå til sidens hovedinnhold

Det var dette med «rom i herberget»

Vi kan bokstavelig talt heve stemmen for Mustafa - hvis vi vil, og hvis vi tør.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Til tross for pandemi ser det ut til at folk flest er i gang med det kjente fenomenet «julestria»; mat, gaver, børst, pynt, ditt, datt, og dill dall holom skal kjøpes inn og danderes. Trondheim Torg og julemarkedet oversvømmes av mer eller mindre munnbindbehengte folk som stresser rundt og forbereder seg på at julekvelden skal komme som på kjerringa i år også. Alt dette er vel og bra, og jeg ønsker virkelig at alle skal ha ei så god og fin jul som mulig sammen med folk de er glade i.

Jula feires i det kristne landet Norge, som i resten av den kristne verden, for å minnes en baby født som jødisk flyktning i en ‘vesal stall’...en baby som vokste opp til å bli et av de mest innflytelsesrike menneskene verden har sett. Uten den lille flyktningfamilien ville livene våre vært ganske annerledes. Noen vil si at hele vår sivilisasjon er bygget på det denne mannen sa og gjorde før han i henhold til skriften ble henrettet for sin tro og sine gode gjerninger.

Her i landet kommer vi de neste par ukene til å høre juleevangeliet igjen og igjen, og samfunnstopper av ulikt slag vil poppe opp på diverse skjermer og fortelle om hvor viktig det er med nærhet, medmenneskelighet og det kristne julebudskapet nå i denne høytida. I regjeringa vår sitter tre partier som liker å hevde at de bygger sin virksomhet på ymse etiske føringer for forholdet mellom mennesker. Det ene kaller seg «kristelig», det andre kaller seg «verdikonservativt» og det tredje kaller seg «sosial-liberalt». Alt dette er flotte merkelapper. I jula blir de noe å pynte seg med. Og pynt, det liker vi.

Et annet sted i Norge sitter nå en norsk tenåring, som skal straffes for sin mors gjerninger da han var et barn på fem-seks år. Det er ikke rom i det norske herberget for slike tenåringer, og han skal ut av landet, til tross for at han ikke kjenner landet han sendes til, til tross for at norsk har blitt morsmålet hans, og til tross for at storebroren hans fortsatt skal få være her. At han blant mye annet er i gang med utdannelse som nå må avbrytes, vel, pytt pytt.

Den norske regjeringa, med sine glansede merkelapper, ser ingen grunn til å stille opp for gutten. Høyres verdikonservatisme, som man skulle tro hadde et slags kristendomsbasert fundament, blir hul og tom. Kristelig Folkeparti suller med sitt, uten å framstå som spesielt «kristelige». Dette med at det man gjør mot en av de minste gjør man egentlig mot Jesus ser ut til å være en floskel så ribbet for mening at ikke engang Ropstad og hans disipler egentlig kan tro på det.

Venstre framstår verken som «sosiale» eller «liberale» i sitt desperate behov for å henge med de mørkeblå. Der i gården er det viktigere å få med seg resten av regjeringa på å undergrave fagforeninger og late som de har rester igjen av det som engang var en miljøpolitikk. På bibelsk vis skraper de til seg de tredve sølvpengene de tilbys og flekker tenner i liksominteressante utspill om skolepolitikk og grundervirksomhet.

Regjeringas forlengede armer i flyktningpolitikken heter UDI og UNE, to etater der det sjel- og ansiktsløse byråkratiet viser sitt uforbeholdne barbari så og si uten stopp. Det er disse folka, disse medarbeiderne, som tilsynelatende uten ettertanke, medmenneskelighet og empati kaster velfungerende norske ungdommer ut av landet, som en arvet straff for noe deres desperate foreldre gjorde lenge før ungdommene i det hele tatt hadde muligheten til å ta stilling til noe av dette.

Og bare så det er sagt: Det er sørgelig at det største sosialdemokratiske partiet i landet har glemt hva «solidaritet» betyr, og lar ting skure og gå.

Blant de få tingene jeg aller ydmykest ønsker meg til jul er ny regjering, samt at KrF og Venstre forvises langt og godt innunder sperregrensen ved første mulighet. Samt selvfølgelig: At de forblir der til Dovre eventuelt faller.

Men: Det jeg kanskje ønsker meg aller mest er at det norske samfunnet reiser seg opp i fellesskap og solidaritet og sier nok er nok. Tenåringer og unge voksne som er oppvokst i Norge, går på norsk skole, har norsk som hovedspråk, og som har venner og sosiale bånd her i landet skal ikke deporteres og forvises til land og samfunn ingen av disse ryggesløse byråkratene og politikerne ville sendt sine egne unger til. Og selvsagt; ikke til andre land heller.

Jeg er ikke politiker, beslutningstaker, eller i stand til å dra dette i den ene eller andre retningen. Jeg kan skrive ord og setninger etter hverandre på noenlunde meningsfylt vis, javel, men det jeg egentlig kan er å spille instrumenter.

Derfor har jeg i min avmakt i det minste lagt ut en beskjeden video tilegnet ham på Youtube: Som en slags fortvilet hyllest til Mustafa, for å vise ham at noen bryr seg, og som et slags slag i blinde for å minne om at i denne nestekjærlighetens høytid kan vi ikke drive på som vi gjør.

Det ødelegger oss, akkurat som det ødelegger livet til en uskyldig gutt som trodde han hadde et hjem her i landet.

Dersom det finnes musikere der ute som er enige i at Mustafa og andre i samme situasjon skal få bli i det landet de har knyttet seg til, så legg om mulig ut noe tilegnet Mustafa. Det er selvsagt frivillig, men det hadde vært moro å se hvor mye kreativitet vi kunne mønstret på hans vegne nå i ei tid der støttekonserter i det virkelige liv er umulige å gjennomføre. Vi kan bokstavelig talt heve stemmen - hvis vi vil, og hvis vi tør.

God advent, og god jul til absolutt alle. Jeg håper virkelig at kjernen i julebudskapet kommer konkret til uttrykk, både hos små og store, og at vi som land og nasjon kan klare å ta et skritt tilbake og tenke gjennom hvem vi vil være i forhold til de minste blant oss.

Kommentarer til denne saken