Det vi først og fremst jobber for er å gi våre barn og unge en trygg og god oppvekst

Det vi først og fremst jobber for er å gi de som tar over stafettpinnen, våre barn og unge, en trygg og god oppvekst, skriver Sara Shafighi (Ap). Bildet er av Shafighi som femåring og hovedrolleinnehaver i et teaterstykke i en iransk barnehage.

Det vi først og fremst jobber for er å gi de som tar over stafettpinnen, våre barn og unge, en trygg og god oppvekst, skriver Sara Shafighi (Ap). Bildet er av Shafighi som femåring og hovedrolleinnehaver i et teaterstykke i en iransk barnehage. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg ser at ordene mine tas ut av kontekst og at jeg fremstilles en komplett idiot i en kronikk skrevet av en opposisjonspolitiker. Jeg trodde norsken min hadde blitt eksepsjonelt god i løpet av mine 19 år på norsk jord og 11 år som norsk statsborger, men det ser ut til at jeg må gjenta budskapet mitt fra mandagens skoledebatt.

  1. På kort sikt, allerede på budsjettmøtet i desember, må vi sørge for at skolene får friske midler til å ansette flere lærere i tråd med lærernormen. Det finnes ingen “fleksibel” bruk av lærernormen. Enten så er den innfridd på skolene våre, eller så er den ikke det. Vi er også nødt til å styrke laget med og rundt eleven og ansette flere miljøpersonell.
  2. På lang sikt mener jeg at vi har et langt større problem som må løses for at vi ikke skal gå i den samme fella år etter år. Nemlig mangelen på kommunikasjon og en felles virkelighetsforståelse av situasjonen i oppvekstsektoren. Bekymringer fra ansatte må komme fram hele veien, fra enhetene til politikernes bord, uten å ha blitt «nyansert» eller forkludret på vei dit.

Det sistnevnte er noe jeg dristet meg til å ta opp, da det har vært et gjennomgående tema i mitt møte med sektoren det siste året. Mitt første år som oppvekstpolitiker. Jeg misliker den store avstanden mellom de ulike leddene i kommunen vår, og mener at dette er en utfordring vi må være tøffe nok til å prate høyt om.

Det er synd at mange viktige innspill og bekymringer fra ansatte og tillitsvalgte må på forsiden av avisen før det blir tatt på alvor. Jeg tror at årsaken til det er fordi man ikke evner å løse utfordringene godt nok internt. Sånn kan vi ikke ha det, og det er til syvende og sist vårt ansvar som politikere å legge bedre til rette for nettopp det.

Når trepartssamarbeidet ikke fungerer, rokker det ved noe helt grunnleggende hos meg som sosialdemokrat og folkevalgt for Arbeiderpartiet. Partene må møtes oftere rundt samme bord enn vi gjør i dag.

Min jobb som folkevalgt er å lytte til vanlige folk, til ansatte, tillitsvalgte og ikke minst foreldreopprøret som ønsker en endring. Min jobb er ikke å bifalle administrasjon eller arrogante politikere som hevder at de vet alt, og som samtidig prater ned de som er ærlige på at vi absolutt ikke gjør det.

For hva er det vi egentlig vet, når ingen av partene er omforent om realitetene? Det kan føre til at man kutter og bevilger ressurser uten mål og mening. Utfordringene må tydeliggjøres, målene må settes og midlene må følge etter. Noe av det aller viktigste for oss som sitter og jobber med det rødgrønne budsjettet nå er å nettopp treffe riktig med de bevilgningene vi gjør.

Jeg forventet et innlegg fra opposisjonen etter mandagens debatt. Men at mine dønn ærlige meninger tas ut av kontekst og får likhetstrekk med det å være «døv og blind i skolepolitikken» er unødvendig. Jeg ser også at det slås politisk mynt om flere ting før budsjettforslagene til de ulike partiene er lagt frem.

Jeg foreslår at vi bruker de neste to ukene på å vende blikket innover og fokusere på å fremarbeide våre egne budsjettforslag. Også får vi dra frem pekefingeren og kritikken i budsjettdebatten den 17. desember.

Til slutt legger jeg ved et bilde, for litt «tension relief» midt i et hektisk budsjettarbeid. Av fem år gamle meg i en iransk barnehage, som hovedrollen i teaterstykket. Lite visste femåringen at ett år senere skulle hun få bo i verdens beste land. Hun skulle også få ta hele sin utdanning i fellesskolen som vi er så stolte over, og som vi er nødt til å hegne om.

La dette være en påminnelse: Det vi først og fremst jobber for er å gi de som tar over stafettpinnen, våre barn og unge, en trygg og god oppvekst.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken