Gå til sidens hovedinnhold

Det viktigste i Hurdalsplattformen er varselet om en ny politisk kultur

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen vil sikkert synes det er smått, eller til og med komisk, men: Etter mitt syn er regjeringens varslede oppgjør med PR-bransjen det kanskje viktigste signalet i regjeringserklæringen.

Hva i alle dager?

Jo da, det er mye annet som er viktigere per se: Næringspolitikken. Klima. Retningen regjeringen peker ut i skattepolitikken, gjenetableringen av campus på Nesna, eller halv pris på ferje er alle saker som åpenbart har mer å si for hverdagen til folk.

Men det er ikke så ofte at en regjeringserklæring så åpent varsler et ønske om å forandre den politiske kulturen, forankret i et syn på hvordan demokratiet bør fungere.

Regjeringserklæringer er i utgangspunktet alt for kjedelige for den slags. De er lange, teksttunge dokumenter som ofte kun leses i sin helhet av spesielt interesserte journalister og politikere. Interesseorganisasjoner, pressgrupper og næringsliv leser nok også med interesse, men da kun kapitlene som er av umiddelbar interesse for dem. Språket er ofte (bevisst) vagt og uforpliktende, og en skal i mange tilfeller være vel bevandret i politiske prosesser for å forstå betydningen av hva som faktisk står der (en øvelse mange gjør i dag er for eksempel å først og fremst bedømme regjeringserklæringen ut fra hva som ikke står der).

Det har ikke alltid vært slik. I 1928 la Arbeiderpartiets første statsminister Christopher Hornsrud fram en regjeringserklæring for Stortinget som fikk plass på én A4-side. Den lille teksten var stappfull av svært radikal, nærmest samfunnsoverskridende politikk. Etter hvert som årene gikk, endret regjeringserklæringenes format seg. Fra de store linjer og tydelige erklæringer fikk vi etterhvert oppslagsverk med halvveis forpliktende setninger om hva en påtroppende regjering tenker å foreta seg innen en rekke politiske enkeltsaker. Sundvollen-plattformen til Erna Solbergs første regjering er 74 ganger så lang som Hornsruds. Med årene ble plattformene med andre ord mer og mer omfangsrike, men på et vis mindre og mindre politiske.

Så også med Hurdalsplattformen. Den er skrevet i vår tids politiske språk, og den nye regjeringen trår vannet i mange vanskelige saker: I løpet av sine 84 sider gir den oss godt over 30 (!) utredninger.

Men midt i alle punktene som vil bli diskutert og analysert og kritisert og hyllet i de kommende dagene og ukene, finner vi setningene: Kutte i konsulentbruk i staten ved å utvide egen kompetanse, og: Kraftig redusere statlige virksomheters kjøp av tjenester fra kommunikasjonsbransjen. Utover informasjons- og holdningskampanjer skal slike tjenester som hovedregel ikke benyttes.

Og dét betyr veldig mye mer enn hva som faktisk står der. For med denne setningen går den nye regjeringen til kamp mot et av de viktigste utviklingstrekkene i de vestlige demokratiene de siste tiåra: Lobbyistenes makt på bekostning av folkestyret.

I Norge har det over lang tid fått utvikle seg en kultur der toppolitikernes mest fortrolige rådgivere svært ofte hentes fra en bransje som hyller seg inn i et teppe av mystikk, og selger politiske råd til høyeste budgiver. Med PR-bransjen har det vokst fram en egen politisk klasse av «politikere» som ikke er folkevalgte, men som veksler mellom å gjøre politisk arbeid i parti- og regjeringsapparatet, og selge tilgang til det politiske nettverket sitt i PR-byråer.

De tjener penger på å fremstille det som nærmest umulig å nå fram til politikere, med mindre du betaler ågerpris til eget byrå for å kunne «manøvrere» i politiske prosesser. De tjener med andre ord på å bygge ned folks tro på at det nytter å prøve å påvirke politikk uten å betale for det. Akkurat som de selger forestillingen om at en kommune ikke er i stand til å kommunisere med sin egen regjering uten dyre mellommenn. Slik skjønnhetsindustrien skaper dårlige selvbilder for å selge en «kur», skaper PR-bransjen dårlig demokratisk selvtillit for å selge sitt produkt - eks-politikeres politiske nettverk. Trafikken mellom politikk og PR-bransje representerer en eneste stor politisk gråsone.

Til nå har politikerne selv vært forsiktige med å gå i rette med denne utviklingen, nettopp fordi de er så tett på den selv. Det er jo deres egne kolleger som hopper mellom politiske verv og lobbyoppdrag for hemmelige kunder. Til nå.

Når regjeringen nå varsler at staten - med unntak for holdningskampanjer - ikke skal benytte slike byråer, har det ringvirkninger ut over den drøye milliarden de regner med å spare i utgifter. Det er et signal om en holdningsendring i toppen av norsk politikk. De som selger sine politiske erfaringer og sitt nettverk som en fritt omsettelig vare, kan ikke lenger regne med å bli hentet inn i til viktige politiske verv igjen.

Det forteller oss også at PR-byråene ikke lenger vil ha regjeringspolitikernes øre, slik de pleide å ha.

Det er et behov for langt mer demokratiopplæring i Norge. Kunnskapen om hvordan politiske prosesser egentlig foregår er for svak i næringslivet, i kulturlivet, i frivilligheten, og blant unge. For å nevne noen. En naturlig forlengelse av regjeringens PR-stopp vil være å møte det behovet som faktisk finnes der ute for veiledning i demokratiske prosesser, på egen hånd. Her har både staten og kommunene (veldig) mye å gå på. Hvorfor er ikke det første vi møter på departementenes nettsider en enkel og lettfattelig innføring i hvordan beslutningsprosessene deres foregår, og hvordan du bør gå fram? Hvorfor gjøres ikke Stortingsadministrasjonens glimrende kursvirksomhet i demokrati tilgjengelig for mange, mange flere?

Ved å gå inn i denne saken, og starte en sårt etterlengtet debatt om det norske demokratiets spilleregler, tar nemlig den nye regjeringen også på seg et ansvar. Én ting er å stoppe PR-byråenes makt over politiske beslutningsprosesser. Enda viktigere er det å invitere mange flere inn.

Kommentarer til denne saken