Gå til sidens hovedinnhold

Dette bør bli spikeren i kista for Ola Borten Moe som ny eventuell energiminister

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ola Borten Moe forsvarer den økende risikoen staten de senere årene har tatt på vegne av oss innbyggere i sin iver etter å gjøre nasjonen enda mer oljeavhengig. Han har ingenting å utsette på at departementet under hans ledelse villedet Stortinget og underslo viktige økonomiske analyser knyttet til leting etter fossile ressurser i Barentshavet sørøst.

Slik er oljepolitikken blitt snudd på hodet. Aksepten mange har hatt for at Norge er en oljenasjon bygger på at inntektene har finansiert velferden vår - men nå viser det seg at skattebetalerne subsidierer ulønnsom oljevirksomhet i stort monn og dermed betaler for sin egen klimakrise. Dette gjelder både for satsingen i barentshavet hvor rundt 140 milliarder kroner er brukt, med rene tap på opptil 100 milliarder kroner til nå, og ikke minst USA-skandalen som hadde sin spede oppstart under Ola Borten Moes tid som olje- og energiminister. Sistnevnte skandale går i disse dager bak lukkede dører i energi- og miljøkomitéen, hvor vi i MDG i utgangspunktet har krevd full åpenhet.

Avsløringene som har kommet fram under klimasøksmålet viser nok en gang at Borten Moe lot en uryddig ukultur blomstre under seg i sin tid som olje- og energiminister. Her har et helt departement fått operere som en innside-lobbyorganisasjon, samtidig som Borten Moe aktivt og åpenlyst ivret etter å få åpnet så mye som mulig av barentshavet. Da ExxonMobil og ConocoPhillips ville bore lengre nord i Arktis falt uttalelsen «Det vil gradvis bli gitt tilgang til nytt areal på norsk sokkel. Jeg ser ingen grunn til å stanse det. Norges grenser går nesten opp til Nordpolen». Dette viser til en politisk ledelse som har hatt «drill baby, drill» som førende mantra, samme hva som kom i veien. Her har de økonomiske analysene skreket usikkerhet, men blitt skuslet unna for å kunne gå løs på sårbare områder med skattebetalernes penger i potten.

I våre dager er dette videreført med oljeskattepakka som ble bevilget i ly av COVID-19 og oljepriskrigen Russland og Saudi-Arabia fyrte i gang i starten av året. Skatteendringene som ble vedtatt med Senterpartiet og Frp i front har i praksis ført til at risikoen knyttet til nye satsinger innen olje- og gass nærmest i sin helhet er flyttet over på fellesskapet - i en tid der det stadig ropes varsko om den økonomiske usikkerheten knyttet til olje- og gass.

Samtidig sikret Sp og Frp at det ikke ble lagt begrensinger på bonus og utbytte da endringene ble vedtatt, i sterk kontrast til blant annet EU. Oljeselskapene svarte med å la oljeskattepakka finansiere økt utbytte. Og hvor gikk krisemidlene? Tilfeldigvis kom det lille Trondheimsbaserte oljeselskap OKEA best ut, og fikk dekket inn omtrent en halv milliard med fellesskapets midler.

Med den helt åpenlyse rollekonflikten Borten Moe nå befinner seg i som både oljemagnat og nestleder i ett av de største partiene på rød side er det et selvstendig poeng at han ikke bør få komme i nærheten av dørene til energidepartementet igjen. Jeg mener det bør være helt uaktuelt for MDG å bidra til å sikre et styringsflertall etter valget hvor Borten Moe nok en gang får ta styringen over energipolitikken og stake ut kursen for de neste ti årene. Utfordringene vi står overfor og den globale energiomstillingen vi nå er inne i krever av oss at vi som nasjon brått legger om kursen innenfor energifeltet.

En tydelig retningsendring vekk fra videre satsing på fossil energi er helt avgjørende for Norge og verden. Det neste tiåret krever en bred dekarbonisering av verdensøkonomien, og Norge må gå foran. Da kan ikke folk med det rullebladet som Borten Moe har få stake ut kursen.

Ola Borten Moe er gitt mulighet til å gi et samtidig tilsvar på denne kronikken. Han ønsket ikke det. -red.

Kommentarer til denne saken