Gå til sidens hovedinnhold

– Dette er ikke kunst!

Mitt viktigste tips til samtidskunst er: Alle trenger ikke å like alt. Kryss dørstokken og gå på oppdagelsesferd!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når man leser kommentarfelt om kunst i sosiale medier, vil man ofte støte på følgende utsagn: «Dette er ikke kunst!». Man kan få inntrykk av at kunsten skal være opphøyd og pen, og at den helst ikke skal handle om dagligdagse tema. Det skjønner jeg.

Akkurat nå jobber jeg med en utstilling full av praktfulle verk av Rina Charlott Lindgren, så ja, vakker kunst er virkelig skjønt. Samtidig går man glipp av mye hvis all kunst være pen eller vakker. Jeg skal innrømme at jeg er mest opptatt av hva kunsten handler om. Om Lindgren ikke hadde jobbet med en tematikk, eller gjort noen form for nyskapende prosess kunne jeg raskt mistet interessen.

Mange er mest opptatt av om et verk «ser ut som kunst». I møte med et maleri kan det hende at våre kunstsyn kolliderer. Altså: Om den som har malt bildet ikke arbeider med en tematikk (altså at bildeflaten ikke kommuniserer noe) vil jeg kanskje mene at maleriet ikke er kunst, mens andre vil mene det er kunst hvis de synes det er pent. Det hersker altså stor uenighet om hvordan man definerer kunst. På nettsidene til Norsk kulturråd (som bevilger statlig støtte til kunstprosjekter etter omfattende søknadsprosesser og påfølgende rapportering) kan man lese:

Dagens kunstfelt omfatter maleri, fotografi, kunsthåndverk, tegning, grafikk, skulptur video/film/dokumentar, installasjoner, stedsspesifikke- og relasjonelle uttrykk, lydkunst, performance, nettkunst, streetart, grafitti, tegneserier, artists' books, bruk av uterom og offentlige rom med mer. Kunsten kan være gjenstandsbasert, men like gjerne ta form av handlinger, hendelser og situasjoner.

Dagens kunstfelt er altså alt annet enn smalt selv om samtidskunsten ofte anklages for å være smal. Hvis jeg skal peke på noen klare skillelinjer i debatten så er det ene at mange mener kunsten bør finansiere seg selv. Altså at den er et produkt som kan selges.

Det meste som vises i norske kunstmuseer, gallerier og visningsrom er derimot del av en opplevelsesøkonomi. Dvs. det er ikke laget for at du skal ta det med deg hjem, men for at du skal få en opplevelse der kunsten presenteres. Dette gjelder også Helene Førdes utstilling «Skogsvesen» i Regimentsboligen. Kunstneren har tatt utgangspunkt i Steinkjers historie, og utviklet skulpturelle verk som åpner opp tanken og setter søkelys på noe du tenkte du visste alt om.

Noe av det som provoserer med samtidskunst er at den ofte bryter med folks oppfatning av hva kunst «er». Som et resultat av at norsk grunnskole gir svært lite undervisning i kunst (og at samtidskunst oftere latterliggjøres enn forklares i media) er det normalt å tenke at kunst skal være vakker. Gjerne i form av et maleri eller en skulptur. Om et kunstverk ikke er vakkert vil mange mene det ikke er kunst. Det var også svært mange som mislikte Edvard Munchs verk i hans samtid, men sett på avstand er det lettere å forstå hva han ønsket å oppnå.

Slik sett er det ikke rart at utstillingen i Regimentsboligen skaper engasjement. Kunstneren Helene Førde har benyttet et velkjent materiale og skapt to installasjoner som fremstår som noe veldig kjent. Ved å flytte trevirke inn i et kunstrom (hvor det også spruter ut fra bygget) blir man forvirret. Hvorfor har kunstneren gjort dette? Jeg skjønner godt at det er fristende å dra en vits eller å føle seg lurt. Og det er jo virkelig et kompliment til kunstneren at utstillingen engasjerer! Samtidig tror jeg ikke det var målsetningen for Førde å provosere her. Hun har jo ikke tatt tak i en politisk provoserende tematikk, men snarere noe svært dagligdags og aktuelt for mange nå som prisene på trevarer har eksplodert.

Poenget er at man ikke kjenner «spillereglene» i samtidskunsten. Det er ikke slik at all kunst som lages nå er samtidskunst - samtidskunst er en sjanger innen kunst hvor ideen, altså verkets innhold, er viktigere enn håndverket. Målet her er ikke å avbilde naturen, men å sette i gang en tankeprosess hos publikum. Etter at fotoapparatet ble oppfunnet på midten av 1800-tallet ble det mindre interessant å avbilde naturen slik den fremstår, og kunstnere arbeider i en rekke medier og uttrykk. Noe av det mest karakteristiske ved samtidskunst er altså at man ikke skal forstå alt umiddelbart, og at man ofte må lese både om kunstneren og materialet for å nærme seg tematikken.

Jeg vil snu på det slik: Dersom en kunstner ikke kan fortelle hva et verk handler om, og bare at man for eksempel er «inspirert av naturen» er det ikke samtidskunst. Ikke alle malerier er kunst selv om de er pene. Noen er tomme for innhold, eller klarer ikke å formidle noe nytt eller noe som berører. Så ja, kunst må ikke provosere for å være samtidskunst, men all kunst må berøre noen.

Her har Helene Førde derimot klart å «avbilde» en flokete trestabel fra fløting på en så naturtro måte at det kanskje provoserer enda mer - at dersom Førde hadde benyttet et mindre kjent motiv er det ikke sikkert hun hadde fått like mye respons. Ved å ta tak i et tema som er så alminnelig blir det dermed lest som fravær av kunst, og ikke som den faktiske avbildningen det kan sies å være.

Når det gjelder den andre installasjonen med tittelen «Kulturlandskap/Konstrusjonslandskap» er dette også et eksempel på samtidskunst. Et kjent materiale får ny betydning ved å komme inn i kunstrommet. Om Førde hadde tatt et pent foto av sagflis ville kanskje flere oppfattet det som kunst, men når hun flytter sagflis (det vil si motivet og det «ukunstneriske» materialet) inn i et galleri vil mange reagere med sinne. For det som ofte mangler i presentasjonen av slike verk er dialogen med en erfaren formidler som kan gi besøkende en kjapp oppsummering av kunsthistorien slik at man kan forstå mer av de spillereglene kunstneren forholder seg til.

Det er jo ikke rart at mange reagerer når man svært sjelden får mulighet til å gå i dybden og forklare. Selv NRK gir sjelden rom for dette, når Odd Nerdrum ikke ble antatt på Høstutstillingen for eksempel, inviterer de en kunsthistoriker som fornekter alt som har skjedd etter andre verdenskrig istedenfor å forklare hva som er målsetningen bak Høstutstillingen. Poenget med denne utstillingen er todelt: Å vise et tverrsnitt av hva som rører seg blant norske kunstnere akkurat nå, og å løfte frem debutanter, altså nye stemmer. Odd Nerdrum har deltatt mange ganger før og trenger ikke denne oppmerksomheten. Han benyttet bare refuseringen som et markedsføringstriks for sin kommende utstilling.

Så kan man jo spørre hva som er meningen med stipendutstillingen i Regimentsboligen? Er det å vise publikum noe nytt, å utfordre med kjente materialer i nye former? Eller er det å bekrefte det vi allerede kjenner som «kunst»? Uansett hva man tenker om hennes prosjekt vil jeg oppfordre deg til å ta turen innom både Førdes utstilling «Skogsvesen», og Rina Charlott Lindgrens utstilling «Under Fjellet» når den åpner lørdag 2. oktober på Nils Aas Kunstverksted. Begge to arbeider i tre. Begge to er samtidskunstnere – og viser det spennet kunstnere arbeider i.

Mitt viktigste tips til samtidskunst er: Alle trenger ikke å like alt. For å få noe ut av opplevelsen er det som alltid nødvendig å prøve. Du må gjerne mene mye om verket uten å ha luktet, lest og lyttet til det, men du må faktisk gå inn i det for å kunne oppleve hva det kanskje kan gi deg. Kryss dørstokken og gå på oppdagelsesferd!

Kommentarer til denne saken