Næringsminister Jan-Christian Venstre (Ap) har ifølge VG sørget for at åtte statlig eide selskaper har fått tydelig beskjed om at staten forventer mer moderasjon, og på toppen av det hele har han advart om at han vurderer å sette tak på lederlønningene og forby enkelte bonusordninger. Som om ikke det var nok truer han med å kaste styremedlemmer som ikke følger opp disse politiske signalene.

Det skal sies at tidligere næringsministre har gjort tilsvarende grep, uten at det har medført de helt store moderasjoner. Monica Mæland (H) truet i sin tid også med å kaste styremedlemmer som ikke fulgte signalene om lederlønn.

En skulle likevel kanskje tro at de nokså tydelige signalene fra regjeringshold både ville fungere som inspirasjon og støtte til lokale politikere rundtom i det ganske land, som reagerer på det høye lønnsnivået i offentlig eide kraftselskaper.

Men nei. Levangerordfører Anita Ravlo Sand (Sp) har for eksempel ikke plukket opp ballen fra næringsminister Vestre og de rødgrønne regjeringskameratene i Arbeiderpartiet. Til et forslag fra formannskapsmedlem Vegard Austmo (Ap) om å offentlig beklage NTEs mye omtalte lederlønnspolitikk svarte ordføreren:

«Jeg er enig med styreleder som på spørsmål fra Trønder-Avisa uttalte at lønnsnivået i bransjen er svært høyt. Samtidig er jeg enig i at også NTE må forholde seg til gjeldende lønnsnivå for å sikre at man får de best kvalifiserte hodene».

Dermed ble Sands konklusjon at Austmos forslag «i realiteten indikerer mistillit til styret. Det er naturligvis uaktuelt for ordfører og formannskap å vedta en slik uttalelse».

Jeg har tenkt mye på denne uttalelsen etter jeg leste Trønder-Avisas referat fra formannskapsmøtet. For her argumenteres det som om det er uhørt av en bedriftseier å «indikere» mistillit til styret i bedriften. Dette etterlater en rekke interessante – ja, en vil vel nesten kunne si filosofiske – spørsmål, som:

  • Hva er jobben til et bedriftsstyre?
  • Hvem kan med autoritet gi signaler til et styre?
  • Hvem har myndighet til å kaste et styre?

Spørsmålene forblir filosofiske i denne omgang, for Austmos forslag ble uansett fremmet to uker etter at NTEs bedriftsforsamling ble avholdt. Der fislet det meste av kritikk ut, og styreleder Jon Håvard Solum måtte selv ta opp temaet lederlønninger, siden ingen andre hadde spurt om det (!).

Solum sammenlignet lønna til konsernsjef Christan Stav med lederne i andre offentlig eide fornybarselskaper. «Christians lønn lå svært lavt», var budskapet, og det forklarte oppjusteringen av konsernsjeflønna til 3,5 millioner kroner årlig, vel å merke uten direktør-frynsegoder som førtidspensjon, bonus og lignende.

Svært lavt, der altså.

«Styrets vurdering er at konsernsjefens vilkår nå er markedsbasert og konkurransedyktige, selv om den samlede godtgjørelsen ligger under gjennomsnittet» var konklusjonen.

Og her er den igjen. Den konkurransedyktige lederlønnen. Solums budskap bør være velkjent for alle som har fulgt med på de årlige debattene om statlige lederlønninger. Selv tenkte jeg umiddelbart på Equinor. «Konkurransedyktige, men ikke markedsledende», som de ofte sier.

Hele dette resonnementet bygger på en antakelse om et ledermarked i perfekt balanse, der de kloke hodene kun kan vinnes dersom en tilbyr betingelser som er «konkurransedyktige» i et eller annet grenseløst marked av toppledere.

Med en slik logikk må NTEs lederlønninger kunne konkurrere med direktørlønningene i Oslo, og Equinors sjef må tjene flere titalls millioner fordi oljetoppene i andre land gjør det.

Hvilken utrolig flaks, da, at verdens best egnede konsernsjef for Equinor – Anders Opedal – i likhet med sin forgjenger allerede befant seg i Norge, og i selskapet! Opedal danket ut alle andre kandidater i det mytiske, internasjonale, konkurranseutsatte markedet for konsernledere, og da fortjener han jo virkelig hvert øre av de 18,1 millioner kronene han tjente i 2021.

Equinor er ikke alene om å ha slik flaks i jakten på «de best kvalifiserte hodene», som Anita Ravlo Sand formulerte det. Det er jo for eksempel litt av en fjær i hatten for Steinkjer videregående skole at når NTE skulle finne det best kvalifiserte hodet godt utstyrt med konkurransedyktige lønninger, landet de på Christian Stav, som er Steinkjerruss. Og det stopper ikke der!

Konserndirektør Svein Olav Munkeby er også Steinkjerruss.

Konserndirektør Odd-Eirik Grøttheim er også Steinkjerruss.

Og kommunikasjonsdirektør Inge Bartnes er også Steinkjerruss!

Rene direktørfabrikken, jo!

Det er riktignok ikke bare i Steinkjer by du finner de best kvalifiserte hodene. For ikke bare finner du direktører fra Beitstad i NTEs ledergruppe – rekrutteringen har også funnet veien helt til Levanger.

For all del: NTEs ledergruppe er sikkert helt utmerkede i sine jobber. Og det er både naturlig – og utelukkende et gode – at offentlig eide kraftselskaper rekrutterer kompetanse lokalt til sin ledelse. Men kan vi slutte å late som om de svært lukrative lønningene i slike selskaper liksom er et resultat av økonomisk konkurranse?

Det finnes nemlig et enklere, men bedre, svar: Konsernsjefer kan tjene mange millioner i året fordi det er forskjell på folk.

Klubbleder Arne Stene i NTE uttaler at «NTE-skuta går kjempebra. Nå håper vi bare at vi også får ta del i lønnsøkninger når vi skal inn i forhandlinger. Vi forventer et lønnshopp vi også».

Vi får se. Sånne som Stene er nemlig del av et arbeidsmarked, og der i gården påvirker lønnsnivået både inflasjon og rentenivå.

Men ledere, de best kvalifiserte hodene – de er unike. Og de har, med styrelederens logikk, allerede gått foran og vist moderasjon, ved å tross alt ikke være «markedsledende».