Jeg kan ikke så mye om rap. Og det er ikke så lett å si noe smart om Karpe og Omar Sheriff når du er hvit mann som nettopp har pusha 50. Men jeg er glad i bøker, så jeg vil snakke om en bok, skrevet av faren til Magdi. Hvordan kan boka kaste lys over Karpes grenseløse diaspora-pop og det som Yohan Shanmugaratnam i Klassekampen treffende har kalt migrantens melankoli?

Slik åpner «Dødtid», boka om Karpe fra 2013: «Faren til Magdi har skrevet 16 bøker». Du ser noen av dem i musikkvideoen til «PAF.no» og i Lindmo spesial fra teateret i Skien, der Karpe har skapt et desi/arab sci fi-univers og Magdi har gjenskapt en kafé i Alexandria, farens fødeby.

Rommet er som et levende museum, fylt med bilder og rekvisitter. «Her er hans bøker», sier Magdi ivrig og peker på en bunke med arabiske titler, og sier stolt: «Han er journalist».

Lindmo og kamera går raskt videre, og bøkene blir liggende uåpnet. Men bøker er ikke rekvisitter. De må leses for å bli levende.

Mohammad Abdelmaguid er journalist og har skrevet 16 bøker. I låta «Fire vegger» får vi høre at han måtte forlate sitt hjemland på grunn av sin skarpe penn og sitt frie ord: «Du bli'kke drept i Egypt, du forsvinner for godt». I «Ett under par» forteller Magdi om sin politiske og kulturelle dannelse:

Da han lærte meg om rasisme, om å være apatisk

Lærte meg prinsipper, lærte meg arabisk

Faren dukker også opp i «Kenya»: «Men jeg lovte baba at jeg skal bli som Jacques Brel». Og i «Baraf/Fairuz»: «Baba, jeg er ikke et fyrtårn. Jeg har bare discolys på».

Ut over de spredte referansene i sangene, er journalisten lite kjent i Norge, i alle fall blant de av oss som ikke kan lese «Nordfugl» på arabisk. Men allerede i Norsk presseforbunds oversikt over «Pressefolk» fra 1990, tronet Abdelmaguid aller først, rett under A. Han ble omtalt i den islamkritiske boka «Min tro, din myte: Islam møter Norge», utgitt av Walid al-Kubasi i 1996, som et eksempel på innvandrere i Oslo som tidlig kritiserte islamistiske tendenser i Norge. Regissør Kavar Singh laget en kortfilm i 2013 hvor både Abdelmaguid og Papa Patel leser utdrag fra «Dødtid»: «Mubarak var borte. Revolusjonen hadde kommet. På ordentlig. Pappa kunne reise til Egypt igjen». Og i 2017 var det et fint portrettintervju med ham i Journalen, inkludert et bilde av hans bibliotek, under overskriften: «Betalte dyrt for å kritisere presidentsønn».

Boka jeg snakker om er Mohammad Abdelmaguids «Battling with Dictators and Extremists» fra 2012, den trettende i rekken og den første som er utgitt på engelsk. Boka er utgitt for egen regning, vanskelig å få tak i, og finnes knapt i et norsk bibliotek. Forsiden er full av bilder av diktatorer og ekstremister som Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri, Abdul Zalam Zaeef, Hosni Mubarak, Muammar al-Gaddafi, Saddam Hussein, Uday Hussein, Bashir al-Assad, Ali Abdullah Saleh, Zine El Abidine Ben Ali, Omar al-Bashir, Abu Hamza al-Masri og Mohamed Morsi. De er adressat for mange av tekstene i boka, og de får gjennomgå.

Derfor er det ikke så rart at Abdelmaguid ble «public enemy number one». Bøkene ble svartelistet i mange land, og etter å ha kritisert sønnen til president Mubarak, fikk han innreiseforbud i Egypt i elleve år – til revolusjonen på Tahir-plassen i 2011.

Tekstene i boka er, så vidt jeg forstår, et utvalg fra hans tidligere bøker og fra tidsskriftet «Taer al-Shamal», som Abdelmaguid utga i Oslo på arabisk fra 1984. Sjangermessig er de varierte, fra litterær fiksjon og dvelende essay til sylskarp kritikk og politiske opprop. Noen tekster er dialoger, og titlene taler for seg: «A dialogue between an Arab leader and a donkey» (2005), «A dialogue between an imprisoned freeman and a free prisoner» (2006), «A dialogue between two dogs» (2007), «A dialogue between an Arab and European passport» (2008). Andre tekster er kritiske til Vesten: «America – Land of confused dreams» (2001), «Guantanamo: Shame and Silience» (2008), og «Where are the Arabs at the Frankfurt Book Fair?» (2010).

Men kritikken er i hovedsak rettet mot diktatorer og terrorister: «The Taliban: terrorists or drug dealers?» (1996), «Open letter to Saddam Hussein» (2001), «Morocco’s dark years of shame» (2004), «Why don’t you start a revolution? An poen letter to the King of Saudi-Arabia» (2005), «Blood on the Fangs of the Tunisian President» (2007), «The indicement of Sudan’s tyrant» (2008), «Libyans, rise up against your Dictator!» (2009), «Algerians, rise up against your leaders!» (2011), «The End Nears for the Butcher of Yemen» (2011), «Palestinians, rise up against your leaders!» (2012).

Mange av tekstene handler naturlig nok om utviklingen i Egypt: «Egypt and religious terror. We are all to blame» (1993), «Don’t trust us, Mubarak – we’re cowards!» (2004), «The Muslim Brotherhood and my fears for Egypt» (2005), «The future of Egypt as I dream of it» (2006), «Why is there no revolution in Egypt?» (2009), og «Egyptians, rise up against your leaders!» (2011).

Abdelmaguid kritiserer eksplisitt religiøs ekstremisme i tekster som «Muslims don’t need to follow the fatwas» (2004) og «Fatwas in Saudi-Arabia: Religion or Business» (2008). Han skriver om forfall ved universitetene og likegyldighet blant de unge i «The ignorance of our youth: who is to blame?» (2005) og «I'm sorry, but this new university is pointless. A memo to the King of Saudi-Arabia» (2009).

Han er kompromissløs i kampen for kvinners rettigheter: «Saudi women are not allowed to drive cars – a cover for child molestation?» (2007), «The torment of the Saudi spinster» (2007), «Barbie covers her face!» (2009), «The diary of a woman in a face-covering veil» (2010) og «Sex, hidden desires in the mind of Saudis» (2010). Og han fremhever ansvaret for å beskytte de kristne i Egypt: «Our Copts: their rights are our duties» (2004).

Boka er preget av mot og sinne, omtalt som den høyeste formen for kjærlighet. Og til tross for den krasse kritikken, leter Abdelmaguid hele tiden etter spirer av håp, være seg i Beirut, hovedstaden til Fairuz, i «Lebanon: a new leader, a new era» (2008), eller i Libya, etter Gaddafis fall, i «The libyans have ditched the clown dictator» (2011). Revolusjonen i Egypt står like fullt i en særstilling, for eksempel i «Egypt’s night of the young» (2011) og «This is Cairo ... but I can hardly believe it!» (2011).

Sommeren 2011 kunne han endelig besøke sitt hjemland igjen, etter å ha vært svartelistet i elleve år.

Abdelmaguid er muslim, han bekjenner seg til islam, men han er kritisk til islamisme, ekstremisme og terrorisme. Han insisterer på behovet for politiske og religiøse reformer for å bygge ned motsetningen mellom islamsk tro og moderne samfunn. Og han skriver om toleranse, likeverd og sameksistens. Det handler om kultur, språk og felles verdier, men kanskje dypest sett om historie.

Beretningene i boka er noe av bakgrunnen for teksten i «Ibn Adam»:

Mens du var i Disneyland, intervjua vi Saddam

Til han hørte baba si, gassangrep i Kurdistan

Mens du var i Disneyland, havna vi på lista hans

Og Gaddafi sendte flybillett, til fake konferanse i Libya

Fra 1983 til 1987 drev Abdelmaguid Den Internasjonale Bokhandel i Oslo, og fra 1987 hadde han et eget radioprogram på arabisk for folk i Oslo. Alt dette uten en krone i støtte fra den norske staten eller sivilsamfunnet siden han kom til Norge i 1977. Likevel er tekstene ikke bitre, men fulle av håp, takknemlighet og lojalitet. Ikke som en motsetning til kjærlighet for sitt fødeland, men som noe komplementerende. Det er tydeligst i den siste teksten, publisert tre dager etter terrorangrepet 22. juli 2011: «Today we are all Norwegians».

«Ikke si det ikke blir historie. Ikke si det ikke blir bok», synger Magdi i «Ibn Adam». Omar Sheriff er full av historier. Karpe bruker historie, skaper historie og har allerede blitt historie.

I Nasjonalbibliotekets utstilling «Opplyst», som viser 30 av de mest unike og spektakulære gjenstandene som har formet Norge, finner du «Heisann Montebello» sammen med Grunnloven, Grieg og Ibsen, Skiens store sønn.

En dag finner vi kanskje også Abdelmaguids «Battling with Dictators and Extremists» i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger, sammen med utgaver av «Taer al-Shamal». Idag er vi alle «Ibn Adam».