Gå til sidens hovedinnhold

Distriktspolitikk er et verdivalg

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I en kommentar i Adresseavisen 31. mars beskriver Trygve Lundemo distriktspolitiske dilemmaer og slår fast at «Bygdene har verre trøbbel enn at lensmannen er langt unna». Han viser til en nylig framlagt rapport fra forskningsinstituttet Nova, der det slås fast at fem av ti gutter og sju av ti jenter i Distrikts-Norge ikke ønsker å bosette seg i den bygda de vokste opp. Dette handler i liten grad om at det ikke er muligheter der de kommer fra, men at flertallet unge ønsker seg en mer urban voksentilværelse med flere muligheter enn heimbygda kan by på.

Lundemo mener dette er en vesentlig større utfordring enn at effektene av statlige reformer slår negativt ut for folketall og kompetanse for bygdene i Distrikts-Norge. Lundemo er inne på noe vesentlig.

Utviklinga i folketallet taler sitt tydelige språk om flyttestrømmer og sentralisering. Dette handler også om en global trend – urbanisering. Over hele verden flokker menneskene seg stadig mer sammen i byer og tettsteder, mens landsbygdene blir tynnere og tynnere befolket.

I Trøndelag vokste Trondheim kommune alene mer enn veksten for hele Trøndelag i 2020. Det vil si at kommunene utenom Trondheim til sammen hadde nedgang i folketallet.

Gjennom de siste åtte år har sittende regjering gjennomført en rekke reformer, som hver for seg ikke trenger å være dramatiske, men summen av dem har forsterket sentraliseringa og tappet distriktene for ressurser og kompetanse – i stedet for det motsatte.

Lokalpolitikere i Trøndelag og resten av distrikts-Norge har stilt seg til disposisjon for fellesskapet for å utvikle kommunene sine, næringslivet og bolysten i sine lokalsamfunn. I stedet for utviklinghar de måttet erkjenne at mesteparten av kreftene er brukt på å hindre avvikling. Det er gjennomført sektorvis sentralisering i staten ved at enheter er sammenslått til større regionale enheter (politi, domstoler, skatt, vegstasjoner). Slik er arbeidsplassene fortsatt å finne i regionen, men viktig kompetanse forsvinner fra lokalsamfunnene.

Vi kan trekke på skuldrene og akseptere at det erslik, eller vi kan bruke politiske grep for å motvirke disse trendene. Vi tror på det siste – og vi tror at politiske løsninger, og gjennomføring av tiltak som motvirker flyttetrendene, vil stå høyt på agendaen når Arbeiderpartiet i neste uke møtes til digitalt landsmøte. Her skal det vedtas et nytt partiprogram. Distriktspolitikk vil stå sentralt i debatten på landsmøtet – og i den forestående valgkampen.

Arbeiderpartiet vil gjennomføre en sektorovergripende distriktspolitikk der alle sektorer har et distriktspolitisk ansvar. Utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til de andre, store byene gagner ikke distriktene, men bidrar til sterkere storbyer. Vi må ha større fokus på utvikling av regionsenter og de mellomstore byene slik at bo- og arbeidsregionene kan utvikle seg og være attraktive. Det gir muligheter for unge mennesker å bosette seg i distriktet med tilgang til attraktive jobber.

Arbeiderpartiet vil iverksette et program for utprøving av nye tiltak i distriktspolitikken og innføre en regel om distriktspolitiske konsekvensanalyser av alle reformer. Vi må se hvordan reformene virker inn på de strukturene vi har. Nedlegging av statlige tjenestesteder skal ikke gjennomføres uten at det er for å ivareta viktige nasjonale interesser. Nye statlige arbeidsplasser skal legges etableres utenfor hovedstaden.

Arbeiderpartiet vil samle ulike offentlige tjenester lokalt for å sikre større fagmiljøer, selv om hver enkelt etat eller tjeneste har få ansatte. Flere statlige stillinger må kunne etableres utenfor hovedkontorene. Og vi vil etablere lokale nærtjenestesenter som samler ulike funksjoner som hver for seg er blitt sentralisert av dagens regjering (pass, førerkort, sivile oppgaver i politi eller rettshjelp).

Reversering av alle de reformene vi har vært imot, er ikke svaret i den kommende stortingsperioden. Men det kanvære aktuelt å reversere noe. Blant annet vil Arbeiderpartiet ha en gjennomgang av konsekvensene av regionreformen, statens egen regioninndeling og hvordan flere oppgaver kan overføres til fylkeskommunene. I dialog med tvangssammenslåtte fylker vil vi se på om endrede grenser kan gjøre fylkene bedre i stand til å løse sine oppgaver.

Distriktspolitikk handler ikke bare om økonomiske virkemidler eller andre tiltak som kan stimulere til næringsutvikling og muligheter for arbeid utenfor byene. Distriktspolitikk er først og fremst bevisstgjøring om hvor verdier skapes, om tilgang på, og muligheter for utnytting av store naturressurser, om hvordan hele landet reelt kan tas i bruk – og gjenreise trua på alt det gode livet som leves utenfor storbyene.

Distriktspolitikk er et verdivalgog ikke minst et politisk valg. Moderne teknologi og høy grad av kompetanse i befolkninga øker mulighetene for å bo, leve og arbeide i distriktene. Vi må redusere avstandsbegrensningene distriktene har for å nå fram til markedene på tilnærmet like vilkår. Byene produserer ikke maten vår, og de rår ikke over naturressursene. Dette finnes i distriktene. Og det «må bo folk i husan» for å utnytte og utvikle all rikdommen som landet vårt rår over.

For å kunne realisere dette, trengs et annet flertall på Stortinget og et nytt mannskap i regjeringskontorene.

Kommentarer til denne saken