Gå til sidens hovedinnhold

Distriktspolitikk virker. Det er bare spørsmål om vilje

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Salget av fritidsboliger og hytter, campingvogner og bobiler har nådd nye høyder i sommer. Jeg har også gjort det. Kjøpt meg hytte. Der har jeg vært mye i sommer. Leiligheten ligger i tilknytning til et hotell nesten på grensa til Sverige så i sommer har det ikke akkurat vært stor trafikk. En politibil har imidlertid vært en del av den daglige utsikten mot øst, som en del av grenseovervåkningen mot Sverige pga covid-19.

Kommunen jeg bor i har sånn grovt regnet én million besøkende i løpet av ett år. Tallet er stort og rundt og består av nordmenn først og fremst, men også kinesere, engelskmenn, härjedalinger på martnastur, tyskere i bobil og byfolk på hyttetur. Vi snakker om Røros kommune. Innbyggertallet i kommunen er ikke mer enn vel 5 500, og vi skal ikke akkurat bli flere i årene som kommer hvis vi skal tro på SSB. I 2019 ble det født 44 rørosinger, mens vi mistet 78 i andre enden av livsskalaen. Dette blir det ikke mye vekst av. Likevel ser det ut for at folketallet i min kommune vil vokse i årene framover, selv om det er svingninger fra år til år. Men det betyr ikke det samme som om at vi ikke har behov for å gjøre noe.

Dagens regjering snakker om sentralisering som en ustoppelig og ukontrollerbar bevegelse, igangsatt av den industrielle revolusjon. Industrialiseringen gjorde at folk flyttet fra gårdene og naturalhusholdet på bygda og inn til byene, fikk seg jobb og penger i pungen i stedet for mat på bordet. Pengene kunne de kjøpe mat for. Dette er en stund siden nå, men Erna & co. mener dette verken kan stoppes eller reverseres.

For en passiv holdning! Hva var det som skjedde i Sverige? En artikkel publisert i 2005 av Paul Olav Berg beskriver utviklingen slik: Etter krigen var det en sterk satsing på industriell utvikling. Med denne satsingen skulle svenske myndigheter skape bedre levevilkår. Markedskreftene fikk råde gjennom selskaper fristilt fra nasjonalt ansvar og sørget for sterk nedgang i arbeidsplasser knyttet til landbruk og skogbruk i Sverige. I Norge valgte vi en annen modell ved å ha en sterkere statlig styring av virkemidler, fond og selskaper for å utjevne forskjeller mellom rurale og urbane strøk. Landbrukspolitikken kjenner alle til, der store aktører fikk markedsreguleringsansvar. Utbygging av vannkraft i statlig regi er et annet eksempel på dette. En aktiv og villet distriktspolitikk.

Hvorfor snakker jeg om dette? Jo, fordi jeg mener at det er passivt å si at sentraliseringskreftene kan en ikke gjøre noe med. Selvfølgelig kan vi gjøre noe med det! Vi skal ikke stoppe. Men vi kan utvikle, i en ønsket retning. Det har vi gjort til alle tider. Historien (som jeg nettopp har skrevet littegranne om akkurat nå) viser at vi kan legge til rette for en ønsket utvikling ved å ta politiske grep.

Et godt sted å bo er et godt sted å besøke. Turistene som kommer til Røros vil oppleve aktivitet, vitalitet, liv og røre. Vi må derfor sørge for at det er mulig å leve gode liv både som fastboende, og som turist og fritidsboligeier, der folk helst vil være. Dette betinger at det må være tjenester tilgjengelig, på steder der folk vil bo og der turister vil besøke. Det må være mulig for næringslivsledere å skape og utvikle bedriftene sine på slike steder. Det må være mulig for en besøkende å føle seg trygg på å få hjelp når han eller hun har behov for hjelp når hytta brukes.

Distriktspolitikk virker. Det er bare spørsmål om vilje til å iverksette.

Kommentarer til denne saken