Gå til sidens hovedinnhold

Distriktspolitiske virkemidler i landbrukspolitikken.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Distriktspolitikken vil bli et sentralt valgkamptema frem mot høstens valg, og det er mye å ta tak i. Landbrukspolitikken er en del av det, og her er tilskuddssystemet en vesentlig del av virkemiddelapparatet for å oppnå ønskede distriktsmålsettinger. En av de største ordningene er areal – og kulturlandskapstillegget som utbetales med grunnlag i anvendt jordbruksareal for den enkelte bonde. Differensieringen går hovedsakelig i hva som dyrkes og sonetilhørighet. Landet er delt inn i 7 soner som et distriktspolitisk virkemiddel, det er et relativt grovmasket system.

Her er det et mulighetsrom til å sette inn flere faktorer i regnestykket for å beregne areal og kulturlandskapstilskudd, eks størrelser på skifter, høyde over havet, helningsgrad over en viss prosent, avstand til kommunesentret. Dette kan løses med mer aktivt bruk av digitale kartverk.

Ved økt bruk av digitale kartverk og styrking av denne tilskuddsordningen, så mener jeg at areal og kulturlandskapstilskuddet kunne blitt enda mer målrettet for å innfri viktige landbruks- og distriktspolitiske målsettinger. Fakta er at:

  • Store arealer, både fulldyrket og overflatedyrket, er i risikosonen for å gå ut av drift. En del av det skyldes utarmede produksjonsmiljø i enkelte grender og areal som har uhensiktsmessig arrondering og av den grunn for kostbar å drifte.
  • Små og mellomstore grovforbaserte bruk innen melk og kjøttproduksjon på småfe og storfe i distriktene er presset på økonomien, dette er en av bærebjelkene for å holde areal i mange utkantområder i hevd.
  • En viktig suksessfaktor for norsk reiseliv i hele landet er aktivt pleiet kulturlandskap. Denne beste pleien er aktiv bruk, men da må det være økonomiske forutsetninger for aktiv bruk.

Det er en realitet at det er langt dyrere å drifte små skifter kontra store, og tilsvarende for bratte skifter kontra flate. Mye av jordbrukslandskapet er ikke egnet for stort og effektivt utstyr, og det er stor spennvidde fra forhøsting i Vossakasse i brattlendt landskap til selvgående finsnittere som egner seg best på flatbygda. Avlingspotensialet er lavere fjellområdene kontra lavlandet, men våronn og innhøsting må gjøres på hele arealet likevel. Det er mindre attraktivt å bosette/drive gårder langt fra kommunesenter og offentlig tjenester kontra sentrumsnære gårder.

En styrking av distriktsjordbruket bør ikke skje som omfordeling, men som tillegg til dagens tilskuddsordninger. Koronatiden har vist at vi har behov for produksjons- og arealgrunnlaget som både små og store gårdsbruk har tilgjengelig for å sikre et minimum av sjølforsyning. Nå bør det også settes inn ekstra midler i landbruksnæringen for å sikre befolkningen ren norsk mat, og vi må stoppe utviklingen av at jordbruksareal blir brakklagt. Kinderegget er at vi samtidig sikrer næringsaktivitet i utkantene og holder kulturlandskapet i hevd, noe som igjen legger grunnlag for både bolyst og reiseliv.

Kommentarer til denne saken