Jeg har ikke tall på hvor mange ganger politikere 30 år eldre enn meg har berettet om murens fall og Sovjets kollaps. Kollapsen blir fremstilt som et endelig punktum for diktaturer, den kalde krigen og sikkerhetspolitisk usikkerhet. Det førte til flere demokratier, færre kriger og stor økonomisk vekst gjennom 90-tallet. «The end of history», erklærte statsviteren Francis Fukuyama. Nå vil alle land bli som oss. Frie, demokratiske og liberale.

Uttrykket er senere blitt både forslitt og latterliggjort. Med god grunn. Dagens eldre politikere, de som opplevde nittitallet, har i all hovedsak ført en politikk som hviler på det samme verdenssynet. I god etterpåklokskap er det vanskelig å beskrive dem som noe annet enn grenseløst naive.

Les også

Den trygge Europa-bobla vi har vokst opp i holder på å sprekke

For det første virker det som om nittitallspolitikerne enda ikke har skjønt hvilken verden de født på nittitallet er oppvokst i.

Der mine foreldre husker murens fall, husker jeg 9/11.

Der foreldregenerasjonen husker at apartheids slutt, husker jeg terror i Europa og i Norge.

Og der godt voksne politikere husker økonomisk vekst, husker jeg finanskrisen.

At generasjoner vokser opp med forskjellige verdenssyn er i seg selv ikke bemerkelsesverdig. Det mer alvorlige er likevel hvordan Norge, Europas og Vestens ledere ikke har endret sitt verdenssyn i møte med en ny virkelighet. Holdningen virker hele tiden å ha vært: «Hva kan vel gå galt?».

Vi må jo snakke med Kina!

Vi må jo handle med Kina!

Og ikke minst: Vi må jo ha et godt forhold til Russland!

Man har knapt sett og anerkjent hvordan land har blitt stadig mer autoritære på deres vakt. Det er historieløst å tro at autoritære diktatorer, slik som Putin, reagerer på noe annet enn makt.

Nittitallets naivitet kommer tydelig til uttrykk under dagens konflikt i Ukraina. Det er i seg selv beskrivende hvordan vestlige politikere er overrasket over Putins-Russlands invasjon.

For siden 2000 har Russland forgiftet en ukrainsk politiker, en russisk borger boende i eksil i London og egne politikere.

Det er 14 år siden Putin-Russland invaderte Georgia.

Det er åtte år siden Putin-Russland begynte å krige i Donbas.

Det er åtte år siden Putin-Russland okkuperte og annekterte Krim.

Under sikkerhetskonferansen i München i 2007 presiserte Putin hvilke forventninger han hadde til egen «sikkerhetssone». Det er med andre ord 15 år siden vi ble advart om hva som kom til å skje.

Og det siste tiåret har vi sett stadig flere eksempler på russisk innblanding i vestlige land.

Og hva har reaksjonene vært? Tomme slagord om at vi må forholde oss til Russland, og et grenseløst naivt verdisett hvor vi ikke har behandlet Putin som det han er. En diktator. På den ene siden har man med stor velvillighet invadert Afghanistan og bombet Libya. I en naiv tro om at sivilbefolkningen jo egentlig ønsker å bli som oss. Uten at selv noen på ytterste høyrekant mener det var en dundrende suksess.

På den andre siden har sanksjonene mot Russland vært myke, vi nekter å selge våpen til Ukraina og Europa har gjort seg avhengig av russisk gass. Vi må jo snakke med Russland.

I 20 år har vi snakket om at Russland går i en stadig mer autoritær retning. Ingen har stilt seg det grunnleggende spørsmålet: Hvis du til stadighet blir mer autoritær, hvor ender du opp da?

I motsetning til hva nittitallsnaiviteten vil ha det til, så har ikke autoritære regimer forandret seg. Diktatorer reagerer på makt. Og da er det makt som skal til. Dersom vi unnlate å gjøre det som trengs, så vil vi selv betale prisen. Det er i diktaturers natur at de ønsker at alle land skal bli som dem. Demokratier er deres fiende.

Diktatorer og autoritære regimer må alltid legitimere seg selv gjennom en fiende. I Russland har Putin kjempet mot Tsjetsjenia, Georgia og homofile. Nå står Ukraina for tur. Dersom han vinner, og dersom vi lar han vinne, vil ikke Kyiv være endestasjonen. Putin vil, som alle andre diktatorer, vri fokuset mot noe annet. Om det er Estland, Finland eller Latvia er ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at dette ikke er slutten.

Setter vi ikke ned foten nå, utsetter vi bare en uunngåelig konfrontasjon.

Det er verken overraskende eller sjokkerende å observere hva som skjer i Ukraina. Er du overrasket, så er det bare tre mulige årsaker:

  • Du har ikke fulgt med i timen.
  • Du tror på russisk propaganda.
  • Du har politisk vokst opp på 90-tallet.

Krigen i Ukraina handler ikke bare om grenser, våpen og historie. Invasjonen er en test for hvor langt vi er villige til å strekke oss for å forsvare våre verdier. Ukrainerne ser mot vest fordi de ønsker demokrati, ytringsfrihet og sikkerhet. Det bør de også få. Men når det står 200 000 russiske soldater utenfor deres grenser holder det ikke med gode tanker, Facebook-bilder og demonstrasjoner utenfor ambassader.

De trenger penger, medisinsk hjelp og diplomatisk hjelp. Men de trenger våpen også. Og det bør vi bidra med.

Nittitallet kan ikke dø fort nok. Send våpen og bistand til Ukraina. Kast alle russiske selskaper, politikere og oligarker ut av Europa.

Og åpne grensene for ukrainske flyktninger. Nå er det vi som er nærområdene.