Gå til sidens hovedinnhold

Du medmenneske - vendt mot framtida!

«Alt blir bra» trenger ikke, og bør heller ikke å bety at «alt blir som før».

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne jula har jeg nesten ikke sendt et eneste julekort. Jeg bestemte meg tidlig for at i år skulle jeg ringe hver enkelt som tidligere hadde fått hilsen gjennom posten. For nå måtte jeg høre stemmen til de jeg er knyttet til med fine vennskaps- og slektsbånd.

Jeg savnet dem så inderlig. Vi har jo nesten ikke truffet hverandre skikkelig dette året. Og jeg har innledet med å si at nå kommer julekortet fra meg til deg gjennom telefonen. Alle er blitt glade for dette selvsagt, for samtalen er blitt langt lengre enn de vanlige syv-åtte linjene som utveksles på et julekort. Flott å få en så direkte og øyeblikkelig tilbakemelding på julehilsenen. Jeg har jo merket det selv og, at det er noe eget med at en uventet ringer til meg, og ønsker meg alt godt for julehøytida og det nye året.

Vi lengter alle etter å få bekreftet at det er noen som vet om oss, og som tenker på oss, og som viser det ved å ringe oss eller sende julekort.

Jorda har ikke vært lik seg etter at Jesus Kristus kom. Med ham kom noe radikalt nytt. En uro ligger igjen etter ham. Han viste at ethvert menneske har en uendelig stor verdi. Ingen skal krenkes. Alle mennesker er medsendt «en hellighet» som beskyttelse i livet.

Vi er skapt slik. Vi skal merke langt inni oss hvordan vi tar imot et medmenneske vi møter, om vi gjør det vakkert og viser det respekt, - eller om vi gjør den andre liten og ubetydelig. Julas budskap er dypest sett: Ingen skal være alene på jord. Alle skal ha et medmenneske. Det er vårt felles oppdrag som mennesker.

Men dessverre er det langt fra slik. Mange er alene på jorda, uten et medmenneske som bryr seg og kjemper for en. Men en understrøm i julas dypeste budskap er også: Du som ikke har et medmenneske på jord, skal vite at du alltid har et medmenneske i Jesus Kristus, som du skal få oppleve en gang. Gud forlater deg aldri.

Dette har vært et trassig håp som har holdt mange oppe når livet har vært uutholdelig. Dette idealet om medmenneskelighet har ligget der som en glad vibrerende tone i livet siden den første julenatt for over 2000 år siden. Hvor ofte har vi ikke kjent på glede når vi har fått være et medmenneske for en annen som har hatt det krevende i livet, eller når vi opplevde at en uventet var der og ble et medmenneske for oss i tunge og triste dager.

Underlig med jula: Da skal livet vårt åpne seg mot den andre. Vi ønsker å være gavmilde og rause. Alle skal merke at det finnes medmennesker rundt seg. Ingen skal være alene.

Hvor har vi dette fra? Det begynte i Betlehem, med det lille sårbare barnet. Gud la seg i menneskers hender og utfordret kjærligheten. Finnes det nok kjærlighet på jord til å bære meg gjennom livet? På julenatt var det nok kjærlighet for Jesus, for da var Maria og Josef der. Men på Langfredag endte det dramatisk. Da hang Kristus alene på korset. Vi mennesker stiller det samme grunnleggende spørsmålet: Er det kjærlighet nok i livet, som er bærekraftig for meg?

Dette har vært et annerledes år. Hele verden har erklært 2020 å være det. Årets ord i Norge er «koronaen». Det måtte bli slik. Et lite virus snudde en hel klode, ble til en pandemi. For første gang i min levetid har jeg opplevd å være i skjebnesfellesskap med en hel menneskehet. Vi er alle mennesker bundet uløselig til hverandre. Vi hører sammen. Vi bor på den samme jord, puster i den samme luft, drikker av det samme vann, sår og høster rikdommer av den samme jord.

Aldri har jeg så sterkt blitt påmint om at det menneske som bor lengst unna meg på jord, faktisk kan avgjøre min skjebne i livet. Den omfattende «globaliseringen» av livet mellom folk og nasjoner i nyere tid er nok en viktig grunn til dette. Men denne erkjennelsen lodder enda dypere. Vi er grunnleggende utlevert til hverandre, og det gjør oss sårbare. Den danske teologen og etikeren Knud E. Løgstrup (1905-81) sier: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender». Det har vi opplevd, at et enkelt menneske, liten som stor, har endret vår skjebne i livet. Dette gjelder i våre møter med hverandre til hverdags.

Men vi aner også at dette kan overføres til det globale etter de erfaringer vi har fått med 2020. Mennesker kan snu opplevelsen av en hverdag for hverandre, alt etter hvordan vi møter og oppfører oss mot hverandre. Dette kan gjøres til noe langt større. Den underliggende erkjennelse er at vi er en menneskehet, bestående av enkeltmennesker, sammen skal vi forvalte denne jorda slik at kommende generasjoner også kan leve her. Vi holder hverandres, og kommende generasjoners liv «imellom våre hender».

Vi er sårbare. Vår jord bærer på den samme sårbarheten. For våre liv er innvevd i alt liv på jorda. Vi lever i et stort skjebnesfellesskap. Bevisstheten om sårbarhet er vekket til live i frykten for å miste den vi er glad i. Vi har oppdaget det nå, når livet vårt er truet, - vi lever på kanten av livet….., som enkeltmennesker og fellesskap! Vi har i 2020 først og fremst vært opptatt av å ta hensyn til de mest sårbare mellom oss, - de eldste, - og de med sykdommer som ikke vil tåle å bli smittet av covid 19.

Å være menneske, er å være sårbar. Det menneske som er seg bevisst sin sårbarhet, er også et medmenneske, - åpen, vàr og følsom for andres sårbarhet når andre har det vondt og trasig.

Det er kjærligheten som gjør oss sårbare. Kjærligheten til de vi er glade i, og som er umistelige for oss. Jeg har i år mistet mennesker som har stått meg svært nær. Det har gjort året ekstra tungt. De var alle i høy alder, men umistelige for meg. Jeg var så glad i dem, og knyttet til dem med sterke bånd. Det gjør vondt når de rives av. Nå døde de heldigvis ikke av covid 19, det hadde vært en stor tilleggsbelastning i sorgen om jeg skulle ha smittet dem, eller andre som har vært rundt dem.

Kjærligheten er det største mysterium i livet. Den kan ikke forklares. Den er et under. En enorm kraft i tilværelsen. Ja, selveste urkraften, skaperkraften. Opphavet til kjærligheten er skjult. Jeg tror vi har den fra Gud. Gud er kjærlighet! sies uten betingelser i Bibelen. Guds kjærlighet er grenseløs, og tåler alt av et menneske.

Vi søker alle å bli elsket, og ha noen å elske! Uten kjærlighet dør mennesket. Når Gud er kjærlighet, er Gud og sårbar, tenker jeg. En Gud som lengter. En Gud som mister. En sørgende Gud. En Gud som gleder seg når et menneske opplever verdighet i livet, stolthet over å være menneske. Men og en såret Gud når mennesker krenkes. Sprenger ikke dette tanken om en makt-gud? Er det mulig å holde en slik gud for Gud?

Jeg tror kjærligheten er den sterkeste kraft i tilværelsen. Den vil vinne til slutt. Kjærligheten vil omslutte alt. For Gud er kjærlighet. Gud vil være alt i alle. Et stort mysterium.

Barna har holdt motet oppe for oss i 2020. «Alt blir bra!» skiver de, med en fargelagt regnbue tegnet over. Plakatene henger i mange vinduer rundt om i det ganske land. Et sterkt og viktig rop om håp for framtida fra barn og unge!

Uten håp dør noe i mennesket. Vi voksne har en forpliktelse til å svare barna og de unge. «Alt blir bra» trenger ikke, og bør heller ikke å bety at «alt blir som før».

Erfaringene fra 2020 har gitt oss mye å grunne på, og tenker over. Hva når covid19 er over? Er historie? Du verden som vi ser fram til det. Vi har fått nytt håp, ikke minst med meldingene om at vaksinene er underveis.

Men opplevelsen av medmenneskelighet og skjebnesfellesskap med jord og menneskehet må vi ikke slippe taket i. Her ligger en sannhet gjemt, som gir håp for framtida.

Kommentarer til denne saken