Gå til sidens hovedinnhold

Du vet du lever i Norge når et statsbudsjett dopet med over 300 milliarder kroner omtales som et «stramt budsjett»

Prioritering har vært noe andre land må drive med. Til nå.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingen andre land har økonomisk handlefrihet som Norge, landet der å smøre penger tynt utover absolutt alle formål uten å måtte velge bort noe annet, ses på som et uttrykk for «trygg styring».

Vi har gjort oss avhengige av renter og avkastning fra et statlig eid kjempefond som smører både offentlig forbruk og privat etterspørsel i økonomien vår. Slik har vi kunnet kutte skatter og gjøre prioriteringer vi ellers ikke ville hatt mulighet til.

Ofte snakker vi om oljepengebruk i statsbudsjettet. Det burde vi strengt tatt sluttet med. Og det har ingenting med klimadebatten å gjøre, men ganske enkelt at statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten (på fint netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten) ikke er nok til å dekke «oljepengebruken» i statsbudsjettet. Faktisk ville flere titalls milliarder kroner manglet, om statens olje- og gassinntekter skulle stå for det vi kaller «oljepengebruken». Det er i tillegg rente- og utbytteinntektene fra fondet som gjør det mulig å skyte inn så mye ekstra penger uten å tappe av fondets verdi.

Det vi hvert år putter inn i den offentlige økonomien i form av arbeid og skatt, svarer med andre ord ikke til det vi får ut, selv ikke om du regner med alle inntektene fra olje- gassvirksomheten.

Hva er så problemet med det? Skal vi liksom la være å bruke av vår rikdom ut fra en eller annen form for protestantisk og moralistisk arbeidsetikk? Penger er da penger, uansett om de kommer fra folks hardt opptjente skattekroner, eller fra avkastning i Apple-aksjer?

For all del: Jeg tar så klart ikke til orde for noen kutt-bonanza i norsk offentlig sektor. Å bruke inntekter fra olje- og gassvirksomheten - og inntekter fra fondet - på velferd er en ønsket, og riktig, politikk. Problemet er ikke at oljepenger benyttes på velferd, eller at velferden liksom ikke er bærekraftig. Problemet er snarere at Norges helt eksepsjonelle økonomi gjør at vi har særdeles liten trening i den kanskje viktigste politiske øvelsen: Prioritering. For all verdens penger er ikke nok, om en ikke prioriterer godt nok. Hvordan skal en ellers kunne forklare at Norge, selv etter åtte års rekordøkning i oljepengebruk, fortsatt har så mange uløste oppgaver? Barn som vokser opp i fattigdom? Et NAV som skriker etter reform? Vikarstopp i skoler og sosial dumping i anleggsbransjen?

Ved å betale for skattekutt og enkeltpartiers hjertesaker i budsjettforlik ved å oppjustere oljepengebruken har vi tilslørt reelle forskjeller, interessekonflikter og problemer som må løses, og skjøvet den reelle, økonomiske kostnaden frem i tid. Noen får regninga, bare ikke oss akkurat nå.

Vi har vent oss til et omfang på statsbudsjettet som ikke ville vært mulig uten at store olje- og gassforekomster - via arbeid på norsk sokkel og i norsk leverandørindustri - ble konvertert til utenlandske verdipapirer, som igjen ga oss avkastning. Satt på spissen: En svært verdifull, ikke-fornybar fossil ressurs det tok millioner av år å lage, brukes nå til å finansiere løpende utgifter fremfor å spare til fremtidige generasjoner, fordi vi ikke greide å finansiere samfunnet vårt fra år til år ved eget arbeid alene.

Disse inntektene har gjort det mulig for oss å kombinere et verdensledende velferdsnivå med en lavere marginalskatt på toppinntekt enn de sammenliknbare OECD-landene Slovenia, Belgia, Finland, Portugal, Japan, Frankrike, Danmark, Østerrike, Hellas, Canada, Italia, Sverige, Irland, Nederland, Israel, Sør-Korea, Tyskland, Luxembourg, Australia og Storbritannia.

Men å prioritere er en egenskap vi (og de som kommer etter oss) vil få stadig mer bruk for i årene som kommer. Vi kan ikke fortsette å øke oljepengebruken i nærheten av det tempoet vi har holdt i de siste årene. Mens den avgående regjeringen selv før koronapandemien sto for tidenes økning i oljepengebruk og kastet om seg med fondspenger, har de et langt strammere budskap til Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum som snart tar over:

«I årene fremover avtar innskuddene til fondet i takt med den forventede nedgangen i kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten. Det gir lavere forventet vekst i Statens pensjonsfond utland, og rommet for ytterligere økt bruk av oljeinntekter er dermed svært begrenset. Det anslås at den årlige bruken av fondsinntekter i gjennomsnitt kan øke med 3–5 mrd. 2022-kroner i den neste tiårsperioden», heter det i statsbudsjettet.

Til nå har vekslende regjeringer kunnet skryte av at deres budsjetter har ligget godt innenfor handlingsregelen. Som om det er en bragd, så enormt som fondet har blitt. En mer interessant målenhet er derfor å se på hvilken andel av statsbudsjettet som kommer fra oljefondet. Og den øker, jevnt og trutt: Hver femte krone som brukes over statsbudsjettet er nå hentet fra Statens pensjonsfond - Utland.

De fleste kan styre greit med ubegrensede midler til rådighet. Men hvordan en prioriterer når ressursene er begrenset forteller oss mye mer om reell politisk retning. Den påtroppende regjeringen har varslet at det ikke kommer store skatteøkninger. Arbeiderpartiet har også kritisert Erna Solbergs økte oljepengebruk et utall ganger. Likevel har Hurdalskameratene en rekke løfter det vil koste å gjennomføre.

Dermed tror jegbåde høstens endringer i statsbudsjettet, og de fremtidige budsjettene fra den nye regjeringen, vil måtte inneholde mer politikk enn vi er vante med. Summen av ovennevnte tilsier at vi for første gang på mange år nå får en regjering som virkelig må prioritere. Det er ikke så dumt, verken i et økonomisk eller demokratisk perspektiv. Men det kan bli harde tak internt i den nye regjeringen - og mellom regjeringen og Stortinget.

Kommentarer til denne saken