(Namdalsavisa)

Duha kom til Gäddede i 2015 etter at hun måtte rømme fra krigens grusomheter. Det samme ser vi nå under Russlands terrorhandlinger i Ukraina som fører med seg frykt, angst, død og flukt. I Syria har halvparten av landets befolkning forlatt landet for å kunne overleve. Da krigen raste på sitt verste ble Jonas Gahr Støre (Ap) kraftig kritisert for å ha vært uansvarlig og populistisk da han foreslo at Norge kunne ta imot 10.000 syriske flyktninger over to år. Det var uhørt. Det var i 2015. Det kom likevel 15.000 syrere til slutt.

Nå får statsministeren kritikk for at myndighetene ikke er effektive nok med å få flyktninger til Norge. Det politiske bildet kan snu fort. Forklaringen er nok at det har gjort et sterkt inntrykk på oss å få den største humanitære krisen siden 2. verdenskrig rett utenfor vår egen stuedør.

I Sverige tok de imot langt flere syriske flyktninger enn Norge. Blant dem 18-åringen Duha, som fant tryggheten i det lille tettstedet Gäddede i Frostviken. Det samme gjorde en rekke nordmenn under 2. verdenskrig. De som flyktet fra nazistenes blodige klør, tyske som norske. Vi som har vokst opp i etterkrigstiden har hørt om hvor dramatisk dette var. Likevel; vi kan ikke kjenne det på kroppen. Duha derimot vet hvilke millioner av tanker som rører seg i hodet hos de millioner som nå er på flukt.

For min kollega Svein-Tore Hovd var møtet med Duha noe som festet seg. Hennes dramatiske historie rørte ham. Hun var så positiv og reflektert på en gang. Hun skjønte det var spesielt at nettopp hun skulle starte, men hun gledet seg mest. Selv om hun fryktet unnabakkene, altså det som kommer i sekken vi kaller for idrettsglede.

Hvor ble det av Duha? Nei, jeg ringte ikke Tore Strømøy, men sendte henne ei melding via Messenger på Facebook. Jeg fikk umiddelbart svar. Hun og hennes familie har flyttet til Blekinge – det minste fylket i Sverige – ikke langt fra Skåne. De tok godt vare på henne i Gäddede. De måtte ha gjort det når hun skrev dette: «Flyktningloppet och livet i Gäddede ligger mig varmt om hjärtat!»



Flyktningerennet har
vært, og er, et skoleeksempel på idrettens rolle som brobygger mellom folk. Dette var viktig også for tonen mellom nordmenn og svenskene, som ikke alltid var den beste etter krigen. Eksempelvis hadde både Kong Haakon VII og kronprins Olav et anstrengt forhold til det svenske kongehuset både under og etter krigen. For det falt dem tungt om hjertet at svenskene tillot tyskerne å sende tropper og forsyninger risikofritt gjennom Sverige og leverte jernmalm til nazistenes krigsmaskin. Forfatter Eirik Veum er av dem som har skrevet om dette.

Tidligere NA-redaktør og ordfører Gunnar Solum i Namsos ga i 1979 ut boka «I flyktings spår for frihet og fred». Den ga et verdifullt innblikk i opprinnelsen av rennet, som i 70 år nå har samlet verdens beste langrennsløpere og tusenvis av mosjonister til start. Konkurranseaspektet har selvsagt vært der, men samtidig har deltakerne vært med på å hedre minnet over dem som flyktet. Over de som satte sitt eget liv på spill for å hjelpe. Over folka som bidro til at nordmennene kom til ei trygg havn i de svenske skogene. Slike folk vi ser ved grenseovergangene til Ukraina i dag.

«Flyktningerennet er historisk, men vi går det for framtiden.» Disse kloke ordene tilhører Karl Audun Fagerli, fra den norske arrangørstaben. For vi må hegne om frihet og fred selv når det ser som mørkest ut. Vi har fått krigens redsler innpå oss. Om ikke lenge er de her i hopetall. De som har forlatt sitt land og er usikre på framtida.

Derfor framstår Flyktningerennet som et lysende symbol på hva idretten kan bidra med sett ut fra et samfunnsmessige perspektiv. Samtidig som de ivaretar idrettens grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet. Når en ser russiske idrettsutøvere, jeg velger å tro at de blir tvunget til det, framstår som en del av propagandamaskinen til president Putin, er det godt det finnes motvekt til dette.

Målgangen ved den røde murstein-skolen på Gäddede har i 69 år gitt minnerike øyeblikk. Alle de norske og svenske flaggene som er bundet sammen. Suset over stadion når løperne kommer. De stolte og vakre kransjentene og kransguttene som har et ærefullt oppdrag. Lukta av «korv» og praten blant løpere etter en kald dusj. De er så fornøyd, Muruhatten gikk passe bra i år også. Den verdifulle sølvskjea. Det er sånn stas, alt sammen. Dessverre fikk jeg aldri sett Duha gå i mål. Hun hadde vært verdt å vente på.

Til dere som holder liv i Flyktningerennet, løpere, arrangører, sponsorer og publikum, dere skal ha en stort takk. For at dere gir ordene frihet og fred en mening uten gevær, men med skia på beina. Gratulerer med jubileet.