Dusjtanker om arbeidsfolk og flosshattmenn

Den store arbeidsutvandringa fra fattige europeiske land fører til tapping av kvalifisert arbeidskraft, og familiebånd brytes når mor og far reiser vestover for å ta seg arbeid, skriver Rainer Svartrapmo.

Den store arbeidsutvandringa fra fattige europeiske land fører til tapping av kvalifisert arbeidskraft, og familiebånd brytes når mor og far reiser vestover for å ta seg arbeid, skriver Rainer Svartrapmo. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.På Instagramkontoen Norske Dusjtanker presenteres følgende gullkorn av en dusjtanke: Du blir ikke betalt etter hvor hardt du jobber, du blir betalt etter hvor enkel du er å erstatte. Hvorvidt kontoinnehaveren er klar over hvor høyst relevant denne tanken er skal jeg ikke ha noen formening om, ei heller om det er fagbevegelsen, interessemotsetningen mellom arbeid og kapital, EØS og nyliberal kapitalisme som er årsaken til at akkurat denne tanken falt ned i hodet på den dusjende.

Da jeg først leste insta-posten kom jeg til å tenke på vekterstreiken, som nå går inn i sin tolvte(!) uke. Streiken har blitt et tydeligere eksempel for hver dag på at motsetningen mellom arbeid og kapital er høyst reell, og at det norske klassekompromisset ligner mindre og mindre på et kompromiss, og mer og mer på arbeidsfolk som lever på flosshattmannens nåde.

Til grunn for den norske velferdsstaten og vår høye levestandard ligger blant annet Norges satsning på kompetanseutvikling og derav at vi er i verdensklasse når det gjelder produktivitet. Dette har også gjort det lønnsomt å investere kapital i Norge, nærmest til tross for at vi er et høykostland.

Sentralt i denne suksessen ligger fagbevegelsens lange innsats for kompetansebygging. Vi har satset på fagbrev, videreutdanning, livslang læring – kompetanse som konkurransefortrinn. Dette henger også sammen med Arbeidsmiljøloven og ellers gode lønns- og arbeidsvilkår. Synergieffekten av dette har altså vært at velferdsstaten Norge ble bygget av vanlige arbeidsfolk.

Har de siste tiårenes globale nyliberale kapitalisme satt en stopper for suksessprosjektet Norge? Et ledende spørsmål – fagbevegelsen kjemper i alle fall i motbakke. Kravene i vekterstreiken – ei lønn å leve av, faste stillinger og skikkelige ordninger for lærlinger – handler alle om det samme: at vekteryrket skal være et seriøst yrke det går an å leve av.

Så lenge NHOs medlemsbedrifter ikke har respekt for egne ansattes fagkompetanse, ser de heller ingen grunn til at lønna skal være levelig. Klassekompromisset handlet om en gjensidig avhengighet mellom arbeid og kapital – denne avhengigheten er ikke lenger gjensidig: Arbeidsfolk står med lua i hånda, mens flosshatten sitter trygt på hodet til kapitalisten.

Mye av grunnen til dette heter EØS og fri flyt av arbeidskraft. I tillegg til å være en trussel mot norsk organisert arbeidsliv, er det også fryktelig usolidarisk. Den store arbeidsutvandringa fra fattige europeiske land fører til tapping av kvalifisert arbeidskraft, og familiebånd brytes når mor og far reiser vestover for å ta seg arbeid.

NHO er en part i det såkalte trepartssamarbeidet – en betegnelse som delvis tilslører at NHO til syvende og sist representerer kapitalkreftene. Framferden i vekterstreiken bør således ikke overraske noen. Frie kapitalkrefter har aldri hatt rykte på seg for å ha langsiktighet som drivkraft. Tapt humankapital tjenes raskt inn med lavere lønnskostnader – det siste er jo hele poenget med fri flyt av arbeidskraft – men på lang sikt truer det produktiviteten.

Etterhvert som trusselen om tvungen lønnsnemnd gjør seg gjeldende for vekterstreiken, kan det være nyttig med en liten påminnelse om at lønnsnemnd så å si alltid ender i favør av arbeidskjøper. Staten er ikke nøytral. I et kapitalistisk samfunn vil den alltid først og fremst forsvare kapitalinteressene. Dette har blitt mer og mer tydelig siden åttitallet, da Reagan og Thatcher avsluttet samfunnet som kollektivt prosjekt.

Fagbevegelsens krav om at kompetanse skal gi uttelling, sammen med dens nevnte rolle som pådriver for kompetanseutvikling, har vært avgjørende for den norske velferden og høye levestandard. For å si det med den dusjendes ord: Økt kompetanse gjør deg vanskeligere å erstatte. Dette forutsetter dog et reelt klassekompromiss – hvor reelt det etterhvert har blitt kan saktens diskuteres.

Hvordan skal vi møte denne utfordringa? Noe av fagbevegelsens svar per nå er å fortsette og å øke innsatsen for å heve arbeidsfolks kompetanse. Dette er for øvrig også et av det viktigste tiltakene for å sikre fortsatt verving til fagforeninger. Den avgjørende delen av løsninga ligger imidlertid i å regulere arbeidsinnvandringa, og forby bemanningsbransjen. Spørsmålet er om det finnes politisk vilje til det.

Vi nærmer oss valgår, og forhåpentligvis bruker alle arbeidsfolk sin stemme på venstresida slik at vi får et regjeringsskifte. I tillegg må det være lov å fortsette å utfordre både LO og Arbeiderpartiet på EØS-spørsmålet.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken