Dystre realiteter passer dårlig for dem som vil skape lettfordøyelige nasjonale helteepos

I Norge klynger mange manusforfatterne seg til en i forskningen totalt foreldet forestilling om et svart-hvitt Norge hvor alle som ikke var medlemmer av NS var «gode nordmenn». Dette bunner i en for snever oppfatning av hva kollaborasjon er, skriver Terje Emberland. Bildet er fra NRKs storsatsning «Atlantic Crossing».

I Norge klynger mange manusforfatterne seg til en i forskningen totalt foreldet forestilling om et svart-hvitt Norge hvor alle som ikke var medlemmer av NS var «gode nordmenn». Dette bunner i en for snever oppfatning av hva kollaborasjon er, skriver Terje Emberland. Bildet er fra NRKs storsatsning «Atlantic Crossing». Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I populærkulturen blir nazistene fremstilt som inkarnasjonen av en nærmest metafysisk ondskap og utstyrt med alle skrekkabinettets psykopatisk-sadistiske trekk.

Det er en behagelig måte å distansere seg fra nazismen på. Den ubehagelige sannhet var at de fleste nazister var alminnelige mennesker som sluttet seg til bevegelsen på grunn av dens «positive» budskap, dens utopiske visjon om det rene og harmoniske folkefellesskapet.

Dette blir imidlertid en alt for ubehagelig og kompleks fortelling for de fleste filmskapere.

I Norge klynger mange manusforfatterne seg til en i forskningen totalt foreldet forestilling om et svart-hvitt Norge hvor alle som ikke var medlemmer av NS var «gode nordmenn».

Dette bunner i en for snever oppfatning av hva kollaborasjon er. I et okkupert land under et totalitært styre, som Norge under okkupasjonstiden, var alle på en eller annen måte tvunget til samarbeide med okkupanten.

Man har ulike former, fra pragmatisk (holde hjulene i gang), via interessemaksimerende (profittere på et samarbeid med tyskerne) til ideologisk motivert kollaborasjon (NS og andre nazisympatisører).

Men disse dystre realitetene passer dårlig for dem som vil skape lettfordøyelige og dermed salgbare nasjonale helteepos med en dramaturgi like enkel som en femtitalls Hollywood-film.

I Danmark, med en langt mer problematisk okkupasjonshistorie, med utstrakt politisk kollaborasjon fra alle partier bortsett fra kommunistene - Danmark hadde folketingsvalg i 1943 (!) - kan man ikke like lett gripe til de enkle formlene.

Deres filmer om krigen blir derfor langt mer nyanserte og fulle av etiske dilemmaer og gråsoner, som Flammen og Citronen - en film man burde se sammenholdt med vår egen Max Manus.

En venn av meg observerte at Rambo - first blood er en langt mer kompleks fortelling enn denne filmen, hvor krigen blir fremstilt som en kamp mellom noen slemme gestapister på Victoria Terrasse og en kjekk speidergjeng fra Frogner.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken