Det er mye vi ikke har svar på ennå. Og vi har mange vanskelige samtaler foran oss. Men allerede er det noen rare ekko av tiden etter 22. juli som er med og prege den offentlige samtalen etter terrorangrepet mot London og Per på hjørnet.

En viktig lærdom fra 2011 og tiden etter terrorangrepet 22. juli er at hvilke samtaler vi tar, hvilke debatter vi velger, kan ha enorm betydning både for enkeltmenneskers liv, ofrenes ytringsfrihet, og samfunnets evne til å forstå hva som skjedde – og hindre at noe lignende kan skje igjen.

Les også

Ingen er fri før Norge er som London pub

Disse dagene dirrer. De dirrer av sinne, av ubehag, av ufullendte setninger og av frykt. Like mye som enkeltstemmer, inngår vi alle i en sum, som er samfunnet. Så nå dirrer samfunnet, fordi terrorangrepet natt til lørdag – og ja, jeg skriver terrorangrepet all den tid det er dét gjerningspersonen er siktet for – er en opprivende og traumatiserende vekker. En påminner om hvor skjørt livet er, hvor utsatt enkelte i Norge er, og hva slags blodig alvor som alltid ligger der et sted bak de daglige debattene.

Disse dagene dirrer på en måte som kan minne om tiden etter 22. juli. Ikke bare fordi vi alle på ulikt vis må hanskes med en grusom udåd igjen, mot hjertet av noe vi alle så på som trygt, men også fordi vi står i fare for å gjenta den samme type urett som ble gjort den gang.

Her er fire ekko fra 2011:

1. Ofre på pidestall

Jeg tror ikke det er mulig for andre å forestille seg hvordan det er å befinne seg i en situasjon som oppleves som helt trygg, fylt med glede, og så plutselig bli skutt mot av noen som ønsker deg død. Jeg kan ikke alle fall ikke forestille meg det. Ei heller kan jeg forestille meg hvordan det er å tilhøre en gruppe som hver dag må forholde seg til at andre ønsker deg vondt – og som får sine verste mareritt gjort til virkelighet.

Det bør vi alle ha i bakhodet før vi begynner å legge oss opp i hvordan skeive reagerer på fredagens masseskyting. Når vi allerede rundtom i offentligheten ser oppfordringer av typen «vi må ha en lavmælt debatt», er det sikkert gjort i beste mening. Det er det for så vidt vanskelig å være uenig i at de fleste vanskelige diskusjoner har godt å foregå med innestemme. Men samtidig er det noe fortvilende norsk over dette kravet om absolutt sinnsro, i etterkant av noe så opprivende.

At Pride-kritikere bør passe bedre på toneleiet er – uavhengig av de siste dagers grusomme hendelser – helt åpenbart. Men alle som ikke tilhører det skeive Norge må huske at helga også bekrefter – og forsterker – manges helt reelle, helt kroppslige frykt. At mange nå er både redde og rasende er en naturlig og forståelig reaksjon.

Ikke gå i fella igjen, ikke be ofrene om å te seg. Ikke skap deg et idealbilde av Det Verdige Offer som umuliggjør et ærlig, ekte bilde av dem som mest trenger støtte og solidaritet.

Et eksempel: Mange trosset politiets anbefaling på lørdag, og gjennomførte en Pride-marsj i Oslo. Det er verdt å minne om at det var minoritetsaktivister fra bl.a. Salam, Garmeres og Skeiv Verden som sto i spissen for marsjen i Oslo på lørdag. Når storsamfunnet ble anbefalt å holde seg vekke, måtte de som selv var rammet – noen av de mest sårbare minoritetsmiljøene – selv ta grep.

De sitter alle på erfaringer resten ikke gjør, og det fordrer både at vi lytter, også når det er ubehagelig, og at vi tar det som blir sagt på alvor – også når det er ubehagelig.

2. Oppheng i gjerningspersonens psyke

Det er mye vi ikke vet om gjerningspersonen ennå, og som vi i verste fall aldri får gode svar på. Men vi kan ikke sidestille spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet med verdenen utenfor rettssalen, der alt skjer i en kontekst.

Det kan tenkes at utfallet av den kommende rettssaken rent hypotetisk sett blir at gjerningspersonen viser seg å være utilregnelig, eller at målet ikke var London pub spesifikt. Men hvorfor er vi umiddelbart så opptatt av dette?

Sagt på én måte: Hvorfor er så mange overbevist om at alvorlig psykisk sykdom og ideologisk fanatisme nødvendigvis er gjensidig utelukkende?

Ivar Bakke minnet oss i sosiale medier nylig om at det ikke er så enkelt:

«Her er et sitat fra den tysk-jødiske historikeren Fritz Stern, som kom seg unna det Tyskland som hatet ham og reiste tilbake igjen til det Tyskland han elsket, etter krigen.

‘Min far ble en gang vitne til et bisart forspill til det som skulle komme: I en forelesningssal i Breslauer Medisinske Fakultet ble en psykotisk pasient fremstilt som plutselig brøt ut i en hat-tirade som var spekket med utfall mot jøder og andre forbrytere – og de forsamlede studentene og noen av legene brøt ut i applaus’».

Eller sagt på en annen måte: Hvorfor skulle det ha noe å si for konsekvensene og virkningene av angrepet?

Frank Rossavik beskriver det godt: «Det er ikke sikkert at hat mot oss, var et motiv. Like usikkert er det om mannen var tilregnelig. Var dette var en terrorhandling, etter de vanlige definisjonene? Tiden og etterforskningen vil gi svar. Terror er uansett effekten».

Sannheten er jo at intet utfall av etterforskningen – og formodentlig domfellelsen – vil gjøre skeives frykt for eget liv og helse noe mindre. Ei heller vil det fjerne de fysiske truslene skeive lever under.

Politiets omstridte avlysning av en rekke Pride- og minnearrangement nå bekrefter bare det poenget på sørgelig vis. Politiet oppgir at de anbefaler disse avlysningene fordi de ikke kan garantere for sikkerheten. Rent foruten å forståelig nok være svært opprørende for mange – hva sier det om oss i ettertid at vi ikke var i stand til å arrangere fredelige massemønstringer mot vold mot skeive? – er det en ekkel påminner om at heller ikke denne voldshandlingen fant sted i et vakuum, løsrevet fra omgivelsene og kampene som preger vår tid. Det minner oss på at trusselen er reell.

Dynamikken der gjerningspersonen alene har skyld feiloversattes til å bety derfor trenger vi ikke diskutere den bredere trusselen mot ofrene er bekvem, men svært ødeleggende. Den bidro for eksempel til at det tok ti år før vi greide å ha en fornuftig samtale om 22. juli.

3. Vanskelige samtaler må til

Slike traumatiske hendelser krever en debatt med større presisjon, redelighet og ærlighet enn ellers. Når hele det skeive Norge er rammet av grusom vold, må mange spørre seg selv hva de kan bidra med for å hindre at noe lignende noen gang får skje igjen.

Da har det faktisk noe å si hvilke miljøer som er best i stand til å sørge for endring. Og derfor synes jeg både Linda Noor, Akhtar Chaudhry og Ola Svenneby har mye rett i de innsiktsfulle tekstene de har skrevet de siste to dagene. En må for eksempel kunne forvente at Islamsk Råd Norge greier å engasjere seg langt bedre i kampen mot hatet mot skeive enn de har levert denne uka, som Yousef Bartho Al-Nahi ganske friskt etterlyser. Å ha en bredere diskusjon om hvilket ansvar ulike miljøer har for å regulere sine ekstreme ytterpunkter – også når det er snakk om religion – er ikke å gi miljøene noen skyld. Det er å kreve en helt grunnleggende innsats.

Og om noe håper jeg organisasjoner som Salam og Skeiv Verden blir de mest etterspurte stemmene i Norge i tiden som kommer. De har svært mye å si, i begge betydninger av begrepet.

Og mens jeg håper vi lytter mer til dem, er det andre miljøer – både blant ytre høyre fløy, i enkelte feministiske kretser og blant religiøse av ulike valører – som bør bruke tiden fremover til å tenke nøye over hvordan en skal omtale skeive i dette landet, især hvordan en omtaler transpersoner og ikke-binære. Sjelden har jeg sett en råere tone i norsk offentlighet enn i disse debattene. Det virker som om mange helt har glemt at det er mennesker det er snakk om – utsatte mennesker. Ikke en «ideologi» som søker å «indoktrinere våre barn» - et språk som hentet ut av konspirasjonsteorienes dreiebok.

4. Barnslig trass hører hjemme i barndommen, ikke i debatter som handler om liv og død

Etter 22. juli oppsto en slags merkelig trassighet i det offentlige ordskiftet der mange holdt fast ved sin «innvandringskritikk» og «islamkritikk» etter terrorangrepet – ja, i mange tilfeller forsterket retorikken og gjorde den enda råere – som for å understreke tydelig at ens egne ord var løsrevet fra terroristens. Det var en ekkel ironi i det: Terroren 22. juli avstedkom et verre, ikke bedre, ordskifte om en minoritet.

Og i stor grad satt menings-Norge og observerte det hele og klappet, så Det store Vi kunne feire at vi ikke lot terrorangrepet kue oss, eller sensurere («kneble») noen av dem som var så uheldig å dele Eurabia-konspirasjonsteorier med terroristen. Resultatet ble en offentlig samtale om innvandring og islam som gikk fullstendig av hengslene utover 2010-tallet. Den roet seg først etter hvert som kostnaden ved uhemmet flørting med ytre høyres konspirasjonsunivers åpenbarte seg i form av et ytre høyre som ikke lenger hadde makt over bloggene, men over hele land.

Dette bør vi lære av. Den banale ideen om at ord er vektløse, og aldri påvirker noen, aldri inspirerer handling, hører hjemme på historiens skraphaug. Og vi må huske at et av utfallene av 22. juli var at de rammede satt igjen, i årevis, med en følelse av å være alene.

I disse dager, mens samfunnet dirrer, får verken skeive eller resten av samfunnet samlet seg for å markere sin solidaritet. Her stopper ekkoene fra 2011. Helt uavhengig av politiets sikkerhetsvurderinger her og nå, er det en fiasko for oss som samfunn at vi i disse dager er ute av stand til å markere hele samfunnets solidaritet med skeive.

At de utsatte blir hørt, kommer aldri av seg selv. Akkurat nå og i årene som kommer trenger de vår omsorg og vårt øre, mer enn all verdens «kontrære» stemmer.

I dét ligger ingen knebling, ingen skyldutdeling, ingen sensur i det. Bare noe så enkelt som å ta konsekvensen av ekte vold som har rammet ekte mennesker – mennesker som frykter mer av det samme, av sørgelig ekte årsaker.