En distriktspolitikk som har kraft

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Gruppen

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Gruppen Foto:

Av
DEL

MeningerForan Stortingsvalget neste år er det naturlig at velgerne i distriktene avkrever et svar fra de politiske partier: Har dere effektive tiltak i ermet som kan stoppe forgubbingen, og snu nedgangen i befolkningen, som rammer bare så altfor mange kommuner i Norge?

For det blir jo mange spennende diskusjoner om statuer, om vindmøller, om små og store grep som er omstridt i dagens samfunn. Men sjeldent tar vi opp til debatt den største utfordring vi har i Norge:

Avfolking av store deler av kongeriket. I fjor hadde nær 200 kommuner nedgang i folketallet.

De fleste rikspolitikere vil sukke: «Ja vi gjorde så godt vi kunne, men sentralisering er uunngåelig».

Mulig det. Men si det da! Ikke lur folk med valgløfter som ser fine ut på papiret, men som partilederne innerst inne vet vil være utilstrekkelige for å snu det demografiske tidevann.

Det finnes ingen fasit om hva som trengs, men det er fire hovedområder som peker seg i kampen for distriktene.

  1. Folk på bygda må få mer penger. Enten ved arbeid, eller skattelette eller økt trygd. Mange statsinstitusjoner kan flyttes ut av Oslo gryta. Alaska deler ut ca 20 000 NOK per år til hver innbygger, fra sitt oljefond. Et eksempel vi kan lære av.
  2. Kulturtilbudet på bygda må fornyes. Selv kunne jeg ikke klart meg uten take away, og noen grunnleggende aktiviteter i nabolaget; Skoler, Matvarebutikk, Apotek, Kino, Helsestudio (idrettsanlegg), kaféer og Vinmonopol. Noen vil si at det å sikre slike kulturaktiviteter ikke hører med til offentlige oppgaver, men for bosetningen er det få ting som er viktigere enn et moderne tjenestetilbud.
  3. Nye veier. Realrentene er nå klart negative, og ventes å forbli det de neste ti år. Da bør mange samferdselsplaner kunne realiseres – med samfunnsøkonomisk gevinst.
  4. En modernisering av asyl- og innvandringspolitikk. Det å hjelpe flyktninger koster flesk. De fleste som kommer fra en middelalderkultur og som er godt voksne, vil havne på trygd. Livet ut. Skal barna deres unngå samme skjebne, må det investeres tungt med skattebetalernes penger. I sum kan det gjennom et liv være snakk om lag fire millioner kroner pr. hode, skal en tro forskerne i Statistisk sentralbyrå (2017).

Hva bør vi gjøre? Bør vi investere milliarder av kroner i det å hjelpe, det å øke befolkningens størrelse ved hjelp av mottak av flyktninger?

Generelt i den vestlige verden er det fallende størrelse på barnekull. Noen land, kommuner, bygder og byer velger å satse på stor nettoinnflytting for å supplere befolkningen. USA, Canada og Storbritannia har historisk vært land som mange har flyttet, og flyktet, til.

Andre hegner om sin kultur og vil ikke ha for mange fremmedelementer. Finland og Japan er land som typisk er litt skeptiske til å ta imot nye landsmenn, med liten innvandring som resultat.

Ikke gitt hva som er best.

Men det å investere i å få familier fra konfliktområder til å trives i distrikts-Norge, vil om ikke annet, være et solid bidrag til å fornye mang en fraflyttingskommune.

Uansett hva slags tiltak en måtte komme på disse fire feltene, må de være kraftfulle. Penger og pene taler har vi nok av på Stortinget.

Men hva er det våre politikere vil, hva ønsker de å realisere i distriktene?

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags