Nok en gang er lærerne i streik. Det er både forståelig og nødvendig. Dette er en yrkesgruppe som utvilsomt fortjener et løft både når det gjelder anerkjennelse og lønnsbetingelser. Jobben som lærerne gjør, må kunne hevdes å være en av samfunnets aller mest betydningsfulle. Å opptre som psykolog, familieterapeut, skrive rapporter, planlegge undervisning med god kvalitet og å sørge for individuelle tilrettelegginger, er bare noen av oppgavene som har kommet under en lærers jobb.

Å bli imøtegått for deres krav, gjør ikke lærerne til noen vinnere. Det er en viktig presisering. I flere år har tendensen tydelig vært at lærerne taper terreng hva angår lønnsbetingelser, sammenlignet med øvrige arbeidstakere i kommunal sektor. Jeg synes overhodet ikke at lærerne ber om for mye i årets forhandlinger, snarere tvert imot. De ønsker å henge med på den utviklingen som har foregått de senere år. Dette er på mange måter et minstekrav som bør bli innvilget av KS. Det er på tide at lærerne får ta det største kakestykket i forhandlingene.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er høyere lønn er et nødvendig middel for å heve statusen til yrket, og å ta vare på de som arbeider som lærer per i dag. Å gi lærerne høyere lønn kan også forsvares ut ifra nåtidens krav til utdannelse. I dag kreves det en mastergrad for å bli utdannet til lærer i grunnskolen.

Innvendingene mot lærerstreiken er mange, men det er særlig ett forhold som er gjentakende: Bekymring for unges psykiske og fysiske helse. Dette innlegget er ikke ment å skulle bagatellisere denne problemstillingen. Det er en alvorlig situasjon som mange befinner seg i. I denne forbindelse skal det nevnes at skolene er rause med å innvilge dispensasjoner slik at de mest sårbare får et tilstrekkelig tilbud.

Videre er det viktig at foreldrene er sitt ansvar bevisst. Det er ikke lærerne eller skolen som har ansvaret for at barnet ditt har snudd døgnet, sitter inne å gamer eller vanker ute sent. Det er riktig at skolen har en oppdragende funksjon og inviterer til rutine i hverdagen, men en del av bekymringene som foreldre kommer med er et sleivtreff hva angår ansvarsfordeling.

Vi må få flere yrkesgrupper inn i skolen. Vi trenger flere personer med andre utdannelser og funksjoner. Ved å ansette flere yrkesgrupper i skolene, vil lærerne bli rettmessig fritatt for noen av de mange rollene de nå innehar. Da kan lærerne på en bedre måte levere på den måten som er forventet av samfunnet og foreldrene.

Avslutningsvis vil jeg si at tilliten og omdømme til KS har fått seg et neveslag av dimensjoner. De møter ikke opp i debatter for å belyse deres viktigste argumenter og resonneringer. I mediebildet er de også tilbakeholdne. Å argumentere offentlig for sin sak må kunne forventes. Ved å opptre på den måten de gjør, fratar KS samfunnsdeltakere til å danne seg et så helhetlig bilde av saken som mulig. Det er skadende for folkeopinionen.