Når du ser meg bykse av sted, elegant og rask, er det noe jeg vil du skal vite.

Du ser meg sjelden, men jeg er ofte til stede. Jeg hviler i gresset, i de små grønne lungene, og ser at du tenker. Jeg ser på deg, men du ser ikke meg. Du vandrer rundt og grubler på ting, lever i ditt eget hode. Jeg lever her, slik jeg har gjort i tusenvis av år, rett ved din side, men er prisgitt ditt sinn.

I dalen og slettene vandret jeg fritt, gresset og drakk, fra bekker og koller som nå er lagt brakk. Det som en gang var et økosystem har nå blitt en by. Det som en gang var mitt skjulested har nå blitt kun ditt sted, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan bli.

Du sier jeg er vakker, men driver meg på flukt. Du nevner meg i de flotte talene, men tar meg for gitt. Du snakker om regnskap for areal og natur, men stjeler land og eier alt som ditt.

Jeg ber om så lite, og gir så mye tilbake: Verdenen jeg vokter er jo også din.

Du virker å ha glemt at behovene våre er like. Vi puster den samme luften, vi sokner til den samme jorden. I menneskets kunnskapsverden synes klokskapen å utebli. Kan du vie meg en tanke?

Jeg smetter mellom biler og busser, men vet ikke hvor mye lenger. Jeg skal snart kalve, men behøver fred og ro: kan du gi meg det? Jeg behøver skjul fra trær og busker så jeg kan vandre usett og finne mat. Jeg spiser frukt, knopper og skudd der jeg finner det, og kan veldig lite om eiendomsrett og hvem som eier hva. Dette er stedene jeg alltid har funnet mat, og det er du som har lagt det i beslag. Du sier jeg utgjør et problem for biler og hager, men ser du ikke at det er omvendt?

Det er veien som krysser skogen, asfalten som fortrenger oss, bilene som dreper oss og tomtene som annekterer matfatet mitt. Vi er kun noen få igjen, og snart mister du meg for godt.

Det finnes en tynnslitt korridor vi vandrer i, et smalt belte av trær og busker. Dette er veien vi har ferdes, lenge før din tid. Du bygger, hamrer og bryter det opp. Om du ønsker meg her må du åpne øynene. Å avskjære oss fra det urbane miljøet vil være ditt tap: Vi mister riktignok vårt habitat, men vil finne et nytt.

Vi er vår gave til deg, vi gir deg natur, et anker til en verden utenfor tankene, utenfor byen. Vi er ikke unike, det er mange som oss: ekorn og pinnsvin, stort og smått. Uten et verdiskifte vil dere miste oss alle. Når skal dere gå fra ord til handling, når skal dere la politikken hegne om oss? Når skal dere forstå at verdi ikke kun kan måles i kroner og øre?

Jeg ber om så lite. Jeg ønsker å få leve her jeg alltid har levd. Jeg ønsker å finne gress og planter som spirer uten plast. Jeg trenger en verden i balanse, et sted å hvile. Du ser det kanskje ikke selv, men du trenger også dette.