Gå til sidens hovedinnhold

En hyllest til ungdomspolitikken

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som ung tenåring følte jeg meg, som veldig mange andre på den alderen, annerledes. Selv om jeg hadde mange gode venner i klassen min, var jeg alene om elske å lese politiske biografier, følge med på partilederdebattene og å jevnlig spørre ut foreldrene mine om skattesystemet, skolepolitikk og internasjonal handelspolitikk.

Som trettenåring, i 2009, fulgte jeg stortingsvalget tett. Jeg husker jeg sympatiserte veldig med Siv Jensen, og jeg hadde faktisk skaffet meg en Frp-button. Jeg husker at gløden for politikk vokste, selv om begeistringen for Frp gav seg raskt. Jeg hadde lyst til å engasjere meg, men det var ikke noe særlig politisk ungdomsmiljø i Steinkjer den gangen. Etter terroren 22. juli 2011, forandret alt seg. Jeg, og mange andre, følte at vi måtte engasjere oss. Ungdomspartiene opplevde en stor vekst. Selv gjorde jeg mer research, og fant ut at Unge Høyre var ungdomspartiet for meg.

Den avgjørelsen har vært utrolig viktig for meg i ettertid. Jeg fant plassen min i Unge Høyre. Jeg var ikke den største nerden lengre, for de andre bekymret seg også mye for de negative konsekvensene av handelsbarrierer og høye skatter, og noen av de hadde til og med ganske gode svar på disse utfordringene. Engasjementet førte til flere tillitsverv, og etter hvert folkevalgte verv, som har gitt meg mye glede og læring. Politikken ble så viktig for meg at jeg prioriterte å reise til England og drive valgkamp for det konservative partiet, i stedet for å delta på betydelige deler av min egen russetid. Ganske nerdete, men utrolig givende, og jeg ville ikke vært det foruten.

I Unge Høyre fikk jeg også venner for livet. Gjennom sommerleirer, landsmøter, hytteturer og medlemsmøter i slitne kommunale lokaler har vi hatt det utrolig morsomt, og vi har blitt godt kjent. Selv om Unge Høyre-tiden er et tilbakelagt kapittel for meg nå, er folk fra tiden i ungdomspolitikken blant mine nærmeste venner i dag. Det var også i Unge Høyre jeg fikk min første ordentlige kjæreste, og min andre ordentlige kjæreste var faktisk en politisk motstander jeg møtte for første gang i en paneldebatt.

Det er oppturer og nedturer i politikken. Jeg har opplevd å ikke bli valgt til verv jeg ville ha, og jeg har sagt nølende ja til verv jeg ikke har vært sikker på om jeg har hatt kompetanse eller tid nok til å ha. Sånne opplevelser vokser man på.

Å være med å styre et ungdomsparti er ikke så lett. Hva ungdommen synes er kult, endrer seg, og de endringene skjer raskt. På mine ti år i Unge Høyre har jeg opplevd lokaler fulle av ivrige Unge Høyre-medlemmer – i Nord-Trøndelag, som ikke akkurat er kjent for å være et av Høyres kjerneområder, og jeg har opplevd arrangementer der kun «den harde kjerne» som alltid er med, har møtt opp.

Snart er høstens vakreste eventyr i gang: Skolevalgkampen. Å delta i en skolevalgkamp er utrolig morsomt. Man får veldig god kontakt med folk i de andre ungdomspartiene. Selv om vi er veldig uenige i debattene, går vi ut og spiser pizza sammen etterpå. Det er nydelig, og veldig betegnende for norsk politikk.

Skolevalgkampen innebærer også at mange ungdommer melder seg inn i ungdomspartier og blir politisk aktive for første gang. Noen er innom en kort stund og får kanskje et verv de kan skrive på CV-en som hjelper dem når de søker sin første jobb, andre skal forbli knyttet til politikken lenge, kanskje hele livet.

Men, i 2020 hadde samtlige ungdomspartier nedgang i antall medlemmer, og de siste tjue årene har andelen av befolkningen som er aktive i et parti gått ned jevnt og trutt. Det er faktisk flest eldre menn som er aktive i poltikken. Det er ikke noe galt med eldre menn – jeg kjenner mange kloke, dyktige eldre menn som er fantastiske støttespillere i politikken – men det er bekymringsverdig at politisk arbeid ikke tiltrekker seg ungdom i like stor grad som før.

Vi trenger disse ungdommene. Alle partiene sliter med å rekruttere folk til å stå på kommune- og fylkestingslister. Disse ungdommene drømmer om å delta i politikken og utgjøre en forskjell. Gjennom å heie på disse ungdommene og involvere dem, kan vi sikre at valglistene våre faktisk representerer hele befolkningen. Dessuten: «voksen»-partiene hadde aldri klart å gjennomføre en valgkamp uten ungdomspartiene sine. Det er det viktig at de husker på, selv når ungdomspolitikerne er kritiske og kommer med utfordrende forslag. Partiet er helt avhengige av innsatsen deres.

Dette innlegget er en hyllest til ungdomspolitikken. Det er ikke så nøye om man er med i Rød Ungdom og vil gå i demonstrasjonstog, er AUF-er og vil synge arbeiderviser rundt leirbålet, eller i FpU som bare vil ha frihet til å dra på en skikkelig harrytur med dieselbilen sin. Alt er love, som det sies. Det å engasjere seg og å lære seg å spille etter de demokratiske spillereglene, det er helt uvurderlig, og det fellesskapet man blir en del av, kan man ha med seg for resten av livet.

For å ta vare på demokratiet, trenger vi et stort ungdommelig engasjement. Det engasjementet håper jeg denne valgkampen kan bidra til å styrke.

Kommentarer til denne saken