Det har vært et tema fra tid til annen, men det store flertallet har vært tydelig: Norske våpen skal ikke sendes til land vi ikke er allierte med i NATO, og som er i krig eller – for å gjøre det overtydelig; hvor krig truer. Lovfestet i 1959 av et usedvanlig samstemt etterkrigsstorting.

Nå står den 63 år gamle politikken for fall. Det sier sitt – alt som faktisk har skjedd i verden etter 1959.

Det er vanskelig å fatte, men det som nå skjer i Ukraina – drøye to timers flytur fra Gardermoen – må vi tilbake til Andre verdenskrig for å finne noe å sammenligne med i Europa. Vi har sett det i Asia, så definitivt – i Korea og Vietnam ikke minst, og i flere brutale, langvarige og altomfattende kriger i Afrika. Men ikke i Europa. Krigshandlingene som fulgte oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet kan ha tatt flere liv enn hva som hittil har skjedd i Ukraina, skjønt; det er det foreløpig ingen som vet – og vi kommer aldri til å glemme massakren på omkring 8000 muslimer i Srebrenica i 1995 – men dette var lokale konflikter utkjempet i all hovedsak innen rammen av det vi kaller borgerkrig.

Faren for at konfliktene kunne spre seg utenfor det tidligere Jugoslavia var svært små – og det var heller ikke ett land som angrep et annet uavhengig land med full kraft. Det ser vi nå. For første gang siden 1945. Og selv om analytikere og forskere er forsiktige med hva de sier, begynner flere av de mest seriøse å antyde at man ikke lenger kan utelukke at Putin kan spre konflikten over til NATO-land – eller, måtte alle håpe at de tar feil: At mindre atomvåpen kan bli tatt i bruk. Ikke de interkontinentale rakettene som kan utslette New York og Los Angeles – men mindre, nyutviklede missiler som Russland har produsert de siste årene, og som åpner for det som på fagspråket kalles «begrenset atomkrig».

Det er med andre ord mye som står på spill. Og derfor – også mye som kan stå for fall.

Når Russland nå hevder at Ukraina ikke er et land og at ukrainerne ikke er et folk – men at alle er russere og at området «alltid» har vært russisk, er dette beviselig feil. For det første var relativt store deler av dagens Ukraina en selvstendig, muslimsk stat fram til slutten på 1700-tallet – og hadde vært det i mange hundre år. Krim-khanatet strakte seg langt utenfor Krim-halvøya som landet hadde navn etter, og grenset til Russland i øst, Polen i nord og Det osmanske riket (Tyrkia) i sør. De såkalte «østlige» delene av Ukraina som Putin brukte som begrunnelse for angrepet, lå innen grensene av khanatet.

Resten av dagens Ukraina var delt mellom Polen, Russland og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn – med noe skiftende grenser opp gjennom hundreårene, avhengig blant annet av Polens skiftende skjebne. Så skal det sies at det fines to ulike «skoler» blant historikerne når det gjelder Russland og Ukraina: En som anser det slik at etableringen av Kyivriket på 800-tallet var starten på Russland – og en annen, som de siste årene har fått større anerkjennelse, som mener at denne historien må betraktes selvstendig og at dagens Russland hadde sin fødsel noen hundre år senere, da storhertugdømmet Moskva så dagens lys. Med etableringen av Sovjetunionen ble det historiske Ukraina regelrett skrevet ut av historiebøkene.

I forbausende grad sluttet vestlige historikere seg til denne fortellingen. Det som imidlertid er riktig, er at Kyivriket gikk i oppløsning etter mongolenes felttog vestover mot Europa. Få – om noen – europeiske land fikk hardere medfart. Fra 1200-tallet ble landet splittet og kom inn under andre lands overherredømme, og til slutt opphørte det i realiteten å eksistere. Og – som en parentes – det er ikke fryktelig mye som skiller i tid mellom at de siste restene av ukrainsk nasjonal selvstendighet ble visket ut, og det tilsvarende skjedde i Norge.

Det er heller ikke mye som skiller i tid at landene søkte tilbake til sin historiske selvstendighet: Norge i 1905 og Ukraina i 1917. I motsetning til hos oss ble den ukrainske selvstendighetsbevegelsen slukt – enkelte vil si knust – av revolusjonen, med påfølgende politisk skapt massedød i ettertid. Først for tre tiår siden klarte man endelig å realisere den. Så har det blitt påpekt at også Stalin til en viss grad anerkjente Ukrainas stilling som «selvstendig» – ved at landet i 1928 fikk en noe mer uavhengig stilling innen Sovjetunionen enn andre republikker. Derfor var Ukraina også medlem av FN i hele sovjetperioden og ble på papiret behandlet som de andre medlemslandene – selv om selvstendigheten kun var illusorisk.

Så kan man saktens velge hvilken historieskrivning man lener seg mot. Å påstå at den ene gir rett til massiv angrepskrig kan ikke under noen omstendighet aksepteres eller forsvares. Derfor er også de vestlige reaksjonene så massive på krigen som Vladimir Putin nå har igangsatt.

Det er alvor nå, slik Marit Arnstad skrev i et innlegg på Facebook i helga. Det som skjer så å si rett utenfor vår egen stuedør, er antakelig potensielt langt farligere enn Cuba-krisen ved inngangen til 1960-tallet, som hittil har blitt skrevet inn i historiebøkene som det farligste øyeblikket etter Andre verdenskrig. Krigen er en realitet – og den utkjempes med enorm styrke. I motsetning til hva Putin antakelig hadde sett for seg, møter den russiske hæren har og innbitt motstand. Dette underbygger ikke akkurat narrativet som Moskva har forsøkt å skape, og som ytre venstre og ytre høyre i Europa har tatt til seg, at ukrainerne ikke er et eget folk og ikke ønsker å være det.

Til å være undertrykt av et «fascistisk» regime viser de forbausende stor grad av samlet og omfattende motstand. Kanskje viser dette at det er på tide å ta farvel med en historieforståelse som ble skapt på kommunistisk styrte fakulteter på 1920-tallet? I den grad viljen til å slåss for sin selvstendighet skal tillegges vekt når en nasjon vurderes, må det være lov å si at ukrainerne har overoppfylt. Det fortjener enorm respekt.

Stortingets vedtak i 1959 om å forby salg av våpen til land i krig eller hvor krig truer, tok utgangspunkt i at Norge ikke ønsket å bidra til at norske våpen ble brukt til å angripe andre. Sagt litt forenklet: Det var ikke tilfellet Ukraina man hadde i tankene, men tilfellet Russland. Norge ønsket ikke å bidra til krig. Det gjør norske politikere fortsatt ikke.

Men når regjeringen nå vurderer å sende norske våpen til Ukraina, er det i erkjennelse av at loven dessverre også kan bidra til hva den var ment å forhindre: At krig brer seg. For sammenligningens skyld kan både Norge og Finland stå som historiske eksempler: Da Sovjetunionen i 1939 angrep Finland, fikk finnene raskt bistand fra andre europeiske land – og tusenvis av frivillige, ikke minst nordmenn og svensker, meldte seg til krigstjeneste.

Noen måneder senere var det Norges tur. Selv om det kan diskuteres hvor vellykket bistanden var, kom både Storbritannia, Frankrike og Polen det nøytrale Norge til unnsetning. Britiske, franske og polske soldater kjempet – og døde – for Norges selvstendighet. Selv om bistanden ikke klarte å forhindre at kampen etter to måneder ble oppgitt, var så vel den militære som politiske betydningen enorm – og bidro mye til den norske selvforståelsen som en kjempende alliert under Andre verdenskrig.

Ukraina har desperat behov for våpen og ammunisjon. De har åpenbart mannskap som er villig til å blø og dø for eget land – men mangler moderne «redskap». «Give us the tools, and we vil finish the job» sa Winston Churchill i en emosjonell radiotale i februar 1941 – direkte adressert til USAs president Franklin D. Roosevelt. Situasjonen var desperat – og Storbritannia sto i realiteten alene i kampen mot Nazi-Tyskland.

Den amerikanske presidenten ønsket å bistå – men var bundet både av et rigid lovverk som hadde til hensikt å holde USA utenfor framtidige militære konflikter, politikere på Capitol Hill som holdt hardt på nøytraliteten – og en opinion som var mer opptatt av å sikre økonomisk framgang enn av å bistå i en krig i Europa som ingen trodde ville spre seg til det amerikanske kontinentet. Så landet man på en mellomløsning – ved at Storbritannia fikk «låne» delvis utrangerte amerikanske våpen og skip fra Første verdenskrig, fram til japanerne angrep Pearl Harbor noen måneder senere. Da løsnet det.

Der er Ukraina i dag. Kampen er desperat og eksistensiell – og ukrainerne trenger «verktøy» nå, denne uken, ikke om en måned eller om to år. Vi kan velge å si at krigen ikke angår oss. Men det gjør den. Vinner Putins Russland i Ukraina, kan han samtidig ha fått en forståelse av at «Rubicon» er krysset – og at han ikke lenger har noe å tape. Da er det ikke usannsynlig at nye land står for tur.

Skulle Ukraina ved utenlandsk bistand klare det umulige – å stå imot slik at Russland tvinges til reelle forhandlinger som ender i en fredsslutning hvor Ukraina bevarer sin reelle selvstendighet, kan det bety starten på slutten for dagens russiske regime – fordi det er åpenbart at motstanden er stor, også internt. Da kan muligheten til et nytt, tryggere og stabilt Europa åpne seg.

Den muligheten er verd nytenking om norsk våpeneksport. Ikke for å eksportere til land som angriper – men til land som desperat forsvarer seg.