Gå til sidens hovedinnhold

En ny regjering må gi oss en helhetlig plan, ikke bare enkeltsaker

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Gjennom riksmediene kan vi nå følge nærmest en direkterapportering fra hver minste lille samtale mellom de tre partilederne Jonas Gahr Støre (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Audun Lysbakken (SV). Førstnevnte vil ha flertallsregjering med alle tre parti, mens begge de to andre er mer avventende.

I går gikk LO ut i Klassekampen og krevde rødgrønn flertallsregjering. Flere SV-topper er i samme avis positive til det samme, og flere mer eller mindre sentrale Sp-folk har de siste dagene også bedt om en rødgrønn regjering. Samtidig er Marit Arnstad, partiets mest erfarne forhandler, opptatt av å signalisere at både flertallsregjering og mindretallsregjering er gode styringsalternativer for partiet.

Til slutt vil spørsmålet om hvilken regjering vi får, avgjøres av politikken og sakene det går an å være enige om. Både SV og Senterpartiet må få store, blanke seiere ut av forhandlinger hvis de skal takke ja. Gratis tannhelse, gratis SFO, bygging av Nord-Norge-banen og et merkbart avtrykk i klimapolitikken er eksempler for SVs del. En lang rekke tiltak i distriktspolitikken vil være særlig viktig for Senterpartiet.

Det er forståelig at partiene vil kjempe for mange enkeltsaker, og for SV blir det kanskje særlig viktig, fordi partiet må sende en eventuell regjeringerklæring ut på uravstemning til egne medlemmer. Det er likevel viktig å minne partiene på at forhandlingene om ny regjering er langt viktigere enn mange store og små blanke seiere. Forhandlingene partiene på venstresiden nå står overfor, handler om å lage en grunnleggende og helhetlig plan for samfunnsutviklingen de neste årene. Da må partiene ta seg tid til å gjøre dette skikkelig.

Justispolitikken er et godt eksempel på betydningen av dette. Senterpartiet var i valgkampen ute og lovde nytt politikontor i Levanger. Det er mange grunner til at en by med 20 000 innbyggere bør ha en egen politistasjon, ikke minst fordi innbyggerne skal kunne opprettholde kontakten med etaten. Men det er ingen fremtidsrettet politikk å bestemme seg for å gjenopprette 20 lensmannskontorer i året, uten å gjøre en grundigere vurdering av hva som gir et best tilbud. Kanskje handler det for politiets del like mye om ressursfordeling og hvor makt og myndighet er plassert, som hvor det er fysiske kontorer.

Et annet eksempel er regionnivået. Det er ikke til å komme ifra at Senterpartiet må oppløse Viken, og trolig må de levere noe i Troms og Finnmark også. Å gjøre disse to grepene uten å samtidig gjøre en grundig jobb med å rydde opp i reformkaoset fra forrige regjering, er imidlertid ikke fornuftig. Et tredje eksempel er distriktspolitikk. Det holder ikke med noen enkelttiltak som å øke fylkeskommunenes regionale utviklingsmidler eller mer bredbåndsmidler til distriktene, den nye regjeringen må tegne opp noen grunnleggende mål for hvilken samfunnsutvikling vi skal ha, og svare opp dette med helt reelle politiske endringer, som at samfunnsøkonomisk nytte ikke skal være førende for store statlige investeringer, at distriktsulemper skal kompenseres mer og at det gjøres grep som flytter betydningsfulle oppgaver og beslutninger nærmere folk.

Kommentarer til denne saken