Gå til sidens hovedinnhold

En rusreform med økt risiko for ungdommen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig leverte regjeringen sitt forslag til ny rusreform. Hovedformålet med reformen var å endre myndighetenes reaksjon mot rusavhengige på bruk og besittelse av narkotika, fra straff og over på hjelp, behandling og oppfølging. Dette formålet er godt. Forslaget fra regjeringen treffer imidlertid også de som ikke er rusavhengige, noe som bekymrer. Dette øker risikoen for bruk av narkotika i Norge – ikke minst blant ungdom. Derfor må vi se på utgangspunktet, og være varsomme med virkemidlene.

Som et grunnlag for rusreformen hevdes det av noen at norsk narkotikapolitikk er mislykket. Antall overdosedødsfall trekkes fram. Norge ligger høyt i Europa, og selv om statistikk på dette er svært usikker når dette sammenlignes med andre nasjoner, er det lett å være enig i at ett dødsfall, er ett for mye. Reduksjon av overdosedødsfall handler i all hovedsak om ivaretakelse av og tilbud til de som har utviklet avhengighet til rus. Vi er enige i at innhold og kapasitet må styrkes og at et straffespor for rusavhengige neppe har effekt.

Hva så med det brede lag av befolkningen? Rusreformutvalget gjorde en omfattende jobb, men har ikke tydeliggjort det faktum at Norge ligger svært langt nede i statistikken med hensyn til bruk av narkotika i Europa (og resten av verden). Folkehelseinstituttet peker på ESPAD-undersøkelsen som viser at 6,5 prosent av norske ungdommer i alderen 15–16 år har brukt cannabis noen gang. Tsjekkia og Frankrike ligger på 30 prosent. Portugal trekkes fram i utvalgets utredning som et land å se hen til med hensyn til reformtiltak, ligger på 14 prosent, mer enn dobbelt så mye som i Norge. Likevel brukes Portugal som et ideal i regjeringens forslag, hvor avkriminalisering er en del av bildet.

Vi registrerer at flere høringsinstanser, herunder Folkehelseinstituttet, Legeforeningen og Riksadvokaten, stiller spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget som legges til grunn ved en avkriminalisering. Regjeringen mener det er lite som tyder på at straff har effekt, men har ingen forskning å henvise til. I stedet iverksettes et eksperiment gjennom forslaget for å finne ut av dette, og med ungdommen som forskningsobjekt. Vårt relativt sett gode utgangspunkt med lav forekomst på bruk blant ungdom er man altså villig til å risikere.

Regjeringens forslag skisserer forventninger og virkemidler som tilsier at politiet fortsatt skal jobbe aktivt med ungdomsmiljø hvor narkotika finnes. Miljøer skal oppsøkes, det kan visiteres på person og gjenstander for å avdekke bruk/besittelse og det kan gis pålegg om møte hos kommunal nemnd. Og med en konsekvens i form av gebyr hvis de ikke møter opp. Ideen om en kommunal nemnd er god og er en utvikling av dagens nære samarbeid mellom politi og kommune i mange av disse sakene. Vi mener dette er tiltak som bør benyttes uten en avkriminalisering. For regjeringen har ønsket om å redusere stigmatisering vært en viktig faktor i reformen. Dette er bra, men vil neppe påvirkes av innholdet i de forventninger og tiltak som foreslås. Om en ungdom blir ransaket, eller visitert gir neppe noen stor endring i opplevelse. Ei heller om ungdom får ruskontrakt og oppfølgingssamtaler, sammenlignet med møte i en kommunal nemnd. Men avkriminalisering øker risikoen for at flere vil oppleve slike møter og dermed en opplevd stigmatisering. En økt bevissthet blant oss alle på hvordan vi omtaler og behandler mennesker med ulike rusproblemer er kanskje det viktigste for å unngå stigmatisering.

I politiet merker vi allerede at bruk av begrepet avkriminalisering skaper uklarhet, og oppfatninger om at det er en legalisering av narkotika vi nå snakker om. Tradisjonell forskning innen alkoholpolitikk viser at særlig to faktorer påvirker bruk, nemlig tilgjengelighet og pris. Priser på narkotika lar seg ikke lett regulere, men vi frykter at en avkriminalisering vil gjøre noe med opplevelsen av «tilgjengelighet» for ungdom. Den fysiske tilgang på narkotika er fullt til stede i dag. Med en avkriminalisering frykter vi at det fjernes en barriere som gjør narkotika mer akseptert som rusmiddel. Dette er ikke en følelse vi har, – dette er tilbakemeldinger vi får i møter med ungdom i dag. Vi må sørge for at ungdom opplever klare grenser også i fremtiden.

Regjeringens intensjon er å føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer. I politiet ser vi et samfunn som har mer enn nok utfordringer med de rusmidler vi allerede har, til tross for lav forekomst i forhold til mange andre land. Vi er bekymret for en ruspolitikk som vil medføre mer av det som i dag er ulovlig. I vegen videre må vi derfor ikke risikere vårt utgangspunkt ved å sette feil kurs. Det har vi ikke råd til som samfunn verken menneskelig eller økonomisk.

Helseminister Høie uttalte i 2016 at de som blir tatt for bruk må oppleve et vendepunkt i livet – ikke starten på en kriminell løpebane. Møtet må gi mulighet for et godt veivalg. Dette er fullt mulig uten en avkriminalisering og ungdom har allerede denne muligheten innenfor dagens praksis.

Vi må til slutt stille spørsmål om hvem rusreformen egentlig var ment å treffe, og hva disse konkret sitter igjen med etter en reform slik den er beskrevet? Mandatet til rusreformutvalget pekte på de rusavhengige. Regjeringens forslag er lite konkret på hvilke styrkede hjelpetilbud de som trenger det aller mest skal få.

I stedet økes risikoen for at langt flere i årene som kommer skal måtte søke hjelp innen et helsevesen som allerede er presset.

Kommentarer til denne saken