En sak med bismak.

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg kjenner ikke saken annet enn fra media, og jeg kjenner ikke mannen. Han virker som en person som vet hva han står for, det er mitt inntrykk.

Det jeg hører av omtaler, er litt mer nyansert: «Sær og spesiell. Dyktig, ja for all del, men ikke helt A4. Kanskje ikke så rart at han har møtt litt motstand?»

Ja, og hva så? Skal ikke en person ha lov til å være som han er, så lenge det ikke skader eller krenker andre? Jeg snakker om Christer Rognerud, som har gått et langt og tungt motbakkeløp for å oppnå rettferdighet.

Han har blitt trodd i retten på at han ble mobbet og trakassert på arbeidsplassen, baksnakket og utestengt. Flere har vitnet til hans fordel og har bekreftet det han selv har fortalt. Og han er omsider blitt tilkjent erstatning fra fylkeskommunen.

Likevel er han ikke en unnskyldning verdig? Vi hører det samme omkvedet som i mange andre saker: «Vi tar dommen til etterretning, og vi beklager hvis vedkommende opplever å ha følt seg mobbet.»

Det er da for pokker ikke opplevelsen som skal beklages, det må da være handlingene som førte til opplevelsen! Og ved å slenge på et «hvis», trekkes mannens framstilling og dommen i tvil.

Jeg tenker at dette skaper enda mer motløshet hos den som er utsatt, mens de som er satt til å ha arbeidsgiveransvar fraskriver seg skyld og plikt. Jeg skriver «de», for her er det flere som antagelig har utvist både laber dømmekraft og dårlig folkeskikk.

Dette er feighet, unnfallenhet og usselt lederskap. Det hadde stått mye større respekt av å innrømme feil og si unnskyld. Her er det voksne folk som har herjet med et menneske, og vi lurer på hvorfor det er så mye mobbing blant barn og unge?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken