Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så kom fremtidens eldreomsorg fram. Den desentraliserte omsorgen sentraliseres. Alle heldøgnsplasser legges ned. 96 plasser forsvinner – minus Guldbergaunet. Vi skal bo hjemme og motta hjelp fra frivillige.
Siden 90-tallet har kommunen signalisert at vi må bo hjemme lengst mulig. Ingen nye tanker dette. Mitt råd til administrasjonen og politikere: les litt historie!
Kommunens problem er at vi blir flere eldre og kommunen mangler nok kvalifisert helsepersonell. Vi blir stadig flere eldre, og antall mennesker over 80 år vil øke i årene som kommer.
Dette møter kommunen med å legge ned 96 plasser. Legger ned 28 eller 48 årsverk. Hvem kan forstå denne politikken? Ved å legge ned Kvam, Beitstad, Hamrum, Steinkjer og Egge sparer kommunen omtrent 10 millioner kroner. Etter et par år sier kommunen at de vil spare 23 millioner.
Redselen for å havne på Robek-lista er stor for administrasjonen. Samtidig raseres kommunens eldreomsorg.
De fleste av oss eldre forstår ikke dette. Trygghet og forutsigbarhet rives vekk. Våre ønsker om en trygg alderdom med hjelpebehov i vår del av kommunen fjernes med et pennestrøk. Et stille pennestrøk. Jeg håper de som har besluttet dette er klar over hva de har vedtatt.
Vi som bor hjemme vil en dag komme til å trenge mer – og mer omfattende – hjelpebehov. Når vil vi bli prioritert? Etter at kommunen har funnet plass til de 96 som i dag bor på bosentrene?
Jeg blir både opprørt og sint når jeg leser avisen 4. januar og 12. januar.
Eldres Råd er fornøyd. Dette er så flott, og dette vil bli så bra. Hvem representerer de? De vil ikke fremstå sure, men vil bidra med å starte opp med frivillige til våre hjelpebehov og til dype samtaler?
Etter Eldres råds uttalelser har jeg snakket med mange andre om deres forslag. Jeg oppfatter det som at de ikke har så mange eldre i Steinkjer med seg.
Den dagen jeg trenger hjelpebehov vil jeg ha det fra kvalifisert helsepersonell – ikke fra naboen. Mine samtaler vil jeg ha med folk som kan dette og som er bundet av taushet, ikke med frivillige.
Kommunedirektøren sier at alle skal få den hjelpen de trenger. Hvordan kan han love dette når hjelpebehovet ikke dekkes i dag?
Ansatte får beskjed om å gi mindre hjelp, og antallet ansatte reduseres. Nyutdannede sykepleiere slutter, de ønsker ikke være med på at deres hjelp skal reduseres til et nivå som ligger langt under det de ut fra sin kompetanse skal gi.
Som et ivrig medlem av Norske Kvinners Sanitetsforening i 40 år, er vi sikkert blant de kommunen og Eldres råd vil bruke i besparelse av budsjettet til å yte gratis hjelp. Vi har i månedsvis forsøkt å få kontakt med ledelsen av det politiske apparatet og administrasjonen. Dette har ikke lyktes. Vi blir avvist med begrunnelse i stor arbeidsmengde og ikke mulighet for et møte. Vi i Saniteten kan bidra, og vi bidrar, eksempelvis som vi gjorde med korona-vaksineringen. Men vi bidrar på våre betingelser – ikke kommunens. Vår forening greier seg godt uten kommunen, men greier kommunen seg uten oss? Vi må møtes med respekt og ikke bli dyttet på oppgaver.
Jeg skulle ønske eldreomsorg skapte et like stort engasjement for oss i Steinkjer, som da forslaget om skolenedleggelsen kom. Jeg føler meg sviktet av det politiske liv og av administrasjonen. Slagord som «Ta hele kommunen i bruk» og prosjektet «Leve hele livet» forsvinner som dugg for solen. Ikke har kommunen sykehjemsplass til oss, og ikke er det plass til oss på kirkegården. Dersom vi ønsker å kremeres må vi vente i kø. Er vi for tykke må vi kremeres i Trondheim, på Østlandet eller i Sverige. Vår siste reise kan bli lang.
Fortvilelsen øker og dette må de med mulighet til å gjøre noe, som politikere og kommunalsjefen, ta innover seg. Vi eldre opplever en mistillit til både administrasjon og det politiske arbeidet i kommunen.
Vi vanlige folk forstår ikke tiltakene regjeringen innfører, og vi forstår ikke de tiltak kommunen innfører.