Karoline Andaur, generalsekretær i WWF Verdens naturfond

Krigen i Ukraina har endret verden slik vi kjenner den. Den akutte krisen krigen skaper, kommer på toppen av globale systemkriser som vokser for hver dag. Både natur og klima har vippepunkter vi ikke vil tåle å krysse. Å møte disse krisene samtidig er en utfordring av historiske dimensjoner for politikere som skal skape en tryggere verden.

Mange land er bekymret for sultkatastrofer som følge av krigen, fordi de er avhengig av korn fra Ukraina og Russland. Norad-direktør Bård Vegar Solhjell beskriver godt hva krigen kan bety for verden, og ikke minst hvor mye det vil koste fremover. Videre peker Solhjell på behovet for en grønn Marshall-plan, en oppbyggingsplan og styrt utvikling for å håndtere konsekvensene av krigen, men også for at vi globalt skal kunne nå FNs bærekraftsmål i 2030.

Norge er i en særstilling. Vi tjener enormt på konsekvensene av krigen som leverandør av olje og gass fordi prisene har gått opp. Det har kommet flere forslag til hvordan pengene vi daglig tjener på fossil energi skal brukes og ikke brukes, og det er bra. Men når presset på å ta beslutninger er stort, har vi et særlig ansvar for å handle klokt. Det er avgjørende at vi tar beslutninger som støtter de langsiktige målene vi jobber mot, at vi ikke ensidig ser på kortsiktige tiltak.

WWF Verdens naturfond er del av en global organisasjon som er til stede i 100 land, vi har erfaring med hvordan krig, statskupp og kriser som pandemi og ekstremvær rammer. Det vi har lært, er at når vi skal bygge opp igjen etter krise, må vi tenke nytt, se fremover og ta beslutninger som bidrar til en bedre verden. Å investere i gårsdagens løsninger er ikke veien å gå.

Når vi nå er søkkrike her i Norge kan pengene brukes både smått og stort. Og vi skal gjøre begge deler. Men vi må sikre at investeringene tar oss i retning mot FNs bærekraftsmål. I møte den humanitære krisen i Ukraina, naturkrisen, klimakrisen og rettferdighetskrisen, må vi ha en fremtidsrettet politikk. Med både ambisiøse tiltak som en grønn Marshall-plan og konkrete og nære tiltak som energisparing i husholdninger.

Noen ideer trenger mer diskusjon og bearbeiding før de kan settes ut i live. Flere vil kreve internasjonalt samarbeid og involvere FN. Men så er det også konkrete beslutninger vi kan gjøre nå. Som norske politikere alene kan ta ansvaret for.

Europeisk energisamarbeid

Krigen har synliggjort hvor negativt det er å være avhengig av fossil energi og hvor viktig det er med energisamarbeid.

For det første bør diskusjonen om kraftkabler begraves en gang for alle. Norges tilkobling til europeiske kraftmarkeder er helt nødvendig, både for å bidra til et effektivt og velfungerende kraftsystem når Europa går inn i et grønt skifte, og for å trygge norsk forsyningssikkerhet.

For det andre kan ikke et samarbeid med Europa medføre skyhøye strømregninger for folk og bedrifter. Vi må få til et system som gir folk flest eierskap til omstillingen og motiverer til smart bruk av energi, uten at folk flest tar hele regningen på vegne av samfunnet.

For det tredje må vi ut av beslutningsvegringen om norsk havvind. Nå er tiden for økt tempo og omfang, samtidig som vi ikke gjør samme tabbe som for vindkraft på land, hvor naturhensyn ble glemt. Når vi skal bygge ut havvind må Miljødirektoratet derfor få ansvaret for kartleggingen av naturverdier, og vi må sikre at vi tar gode beslutninger på vegne av naturen og næringer som fiskeri.

Så er det like viktig å vite hva vi ikke skal gjøre. Naturligvis skal Norge hjelpe Europa på kort sikt med leveranse av gass. Samtidig må ikke det at Europa står i en krise føre til at vi glemmer at vi også har en global klimakrise og at nye utbygginger etter olje og gass vil føre til at verden ikke når klimamålene. Signalene vi nå får fra Tyskland og EU viser at omstillingen til fornybar nå vil skje mye raskere enn opprinnelig planlagt. Gjennomsnittstiden fra funn til produksjon er 16 år. Mer olje og gass etter 2030 er gambling med klima og fellesskapets penger.

En verden fri for fossil er også en verden med mer fred og frihet. Og det er bare én måte Europa og verden kan bli mest mulig uavhengig av fossil energi på: Vi må forstå at strøm er en begrenset ressurs og vi må produsere mer fornybar energi. Her ligger den viktigste beslutningen. Norge er rigget for å være en medspiller, men vi må ta politiske valg som bidrar til at Europa og verden lykkes med omstilling til fornybart. Politiske valg som gir en tryggere verden.