Mens vi i Norge tar det for gitt at vi til enhver tid har tilgang til strøm, varme og lys, er det steder i verden der dette er en mangelvare. FNs bærekraftsmål 7 ønsker å «sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris for alle». For å oppnå målet må det satses på nye og rene energikilder. To tredjedeler av verdens befolkning lever helt eller delvis uten elektrisitet. Dette er en utfordring som må løses, og Norge sitter trolig på en viktig nøkkel til å løse denne utfordringen.

Da Norge på slutten av 1800-tallet tok steget ut av mørket og fikk skrudd på lyset, skjøt farten på den teknologiske utviklingen i været. For nordmenn er det vanskelig å tenke seg et liv uten elektrisitet. Likevel lever en stor andel av verdens befolkning fremdeles i mørket, uten tilgang til elektrisitet. Da Zanzibar i 1990 fikk strøm i forbindelse med et Norad-prosjekt, fulgte forskere nøye med. Forskerne så at jentene kunne gå mer på skolen, fordi man fikk innlagt vann og slapp å gå flere kilometer for å hente vann. Sykehusene ble bedre. Og lyset ga mulighet til å ha kveldsåpne skoler. For et land som Zanzibar skulle elektrisiteten vise seg å utgjøre en vesentlig forskjell for befolkningen.

Samtidig som man har stor energimangel i verden, har man også utfordringer knyttet til høye klimagassutslipp. Den verste utslippskilde ikke-fornybare energikilder, herunder kullkraftverk – der 70 prosent av verdens klimagassutslipp stammer fra 5% av verdens ikke-fornybare energikraftverk. En viktig målsetning for å få ned klimagassutslippene er å kutte ut bruken av kullkraftverk. Samtidig ser man at kullkraftverk i flere tilfeller har vært måten å få elektrisitet til fattige land. Kullkraftverk er billig og effektivt energi, og for et fattig land som lever i mørket er det trolig ikke klimagassutslippene fra kullkraftverket som er den største bekymringen.

I årene fremover vil man se at behovet for energi i verden vil øke, samtidig som antall politikere som skal legge ned viktige energikilder som olje - og gassnæringen også øker. Selv om petroleumsnæringen ikke er en grønn næring, er det mye bedre at norsk petroleumsnæring leverer olje og gass til verden all den tid det er global etterspørsel etter olje og gass, enn at det bygges nye kullkraftverk som erstatter energien man mister når petroleumsnæringen eventuelt legges ned. Dette er det mange norske politikere som ikke forstår.

Det som også er viktig å forstå, er at Norge er en ledende nasjon når det kommer til grønn teknologi. Norge har funnet effektive og gode måter å utvinne energi på, og det brukes enorme ressurser på å forske på nye måter å utvinne energi på. Her har Norge en viktig rolle i verden. Istedenfor å bruke milliarder i bistand som går til korrupte diktatorer, kan man bruke bistandsmidler og norsk teknologi målrettet for å hjelpe fattige land å få elektrisitet. Som man så i Zanzibar, vil elektrisitet være et enormt løft for både helsesektor og utdanningssektor. Jeg tror at slik målrettet bistand på sikt vil bidra til å hjelpe fattige land ut av fattigdom, og at dette er et mye bedre bistandstiltak enn å la korrupte diktatorer bruke norske bistandspenger på å terrorisere sin egen befolkning.

Norges forsprang innen grønn teknologi vil være viktig for å løfte fattige land ut av fattigdom. Derfor er det viktig at norske politikere slutter å diskutere dyre symboltiltak som flytter norske utslipp over på andre lands klimaregnskap, og heller ser på klimautfordringen som en global utfordring som krever globale løsninger. Det aller beste klimatiltaket Norge kan hjelpe til med, er å hjelpe fattige land med å løse energimangelen. FrP er det eneste partiet som tør å diskutere hva vi bruker bistandspenger på. Norge kan ikke redde verden alene, men vi kan hjelpe. Vi har teknologien, vi har pengene, vi mangler bare handlekraftige politikere.