Som tungt involvert i prosjektet med utprøving og utvelgelse av nye eplesorter i Bamas verdikjede fra 2014 til i februar i år, kjenner jeg meg i liten grad igjen i det bildet som har avtegnet seg i pressen de siste dagene.

Det er alvorlig når pressen, uten å utøve elementær journalistisk kildekritikk, lar upresise og uriktige påstander danne premisser som fremsettes ukritisk som bekreftelse for en antakelse om at en stor bransjeaktør som Bama har vertikal integrasjon som målsetting. Dette forsterkes vesentlig ved at Amedia-tilknyttede medier ukritisk videreformidler.

Les også

Når bukken passer eplesekken

Vertikal integrasjon og monopolisering av makt i Bama har aldri vært målet med sortsprosjektet. Hadde det vært det, har Bama i så fall vært uvanlig omstendelige og ineffektive ved å vektlegge vurderinger og innspill fra produsentsiden på måter som en kynisk og konspiratorisk monopolist neppe ville gjort. Dette er imidlertid lite oppsiktsvekkende, siden målsettingen derimot var å øke andelen norskproduserte epler i det norske totalmarkedet ved å finne sorter som målrettet konkurrerer med de importsortene som gir norske epler tøffest konkurranse.

Eplemarkedet er segmentert. Det betyr at det selges en rekke sorter, størrelser, kvaliteter og pakningsvarianter parallelt. Med større bredde i utvalget, selger en ofte mer samlet. Den tøffeste konkurransen fra import i norsk hovedsesong kommer fra sorter som er søte, sprø og faste. Dersom markedsandelen for norskproduserte epler skal øke, er det rasjonelt å lete etter sorter som setter norske fruktbønder i stand til å konkurrere om dette segmentet. Derfor har dette premisset ligget i bunnen for letingen etter nye sorter fra start.

Denne målsettingen hadde god forankring i alle ledd i verdikjeden, noe som økte sannsynligheten for å lykkes. Fra produsentmiljøets siden var det før oppstarten av prosjektet tydelig uttrykt behov for fornying av sortsutvalget. De fire norske hovedsortene – Discovery, Summerred, Rød Gravenstein og Rød Aroma – er alle utviklet for mer enn 60 år siden. Ingen av disse er utviklet i Norge. Den teknologiske utviklingen på avlsfeltet er rask og akselererende, og gitt at om lag 1 promille av europeisk epleproduksjon foregår i Norge, skjer naturlig nok det meste av dette utenfor grensen, med Nederland som et av de viktigste tyngdepunktene i Europa.

Produsentenes engasjement og påvirkning i prosjektet som ledet fram til beslutningen om å satse på Eden og Fryd har vært høy. Det betyr imidlertid ikke at alle har vetorett, heller ikke at prioritering av de markedsmessige vurderingene ble satt til side. Bama og Gartnerhallen samarbeidet tett om utprøving og vurdering, og øvrige ledd i verdikjeden, NorgesGruppen og Rema, samt norsk fagkompetanse som NLR, NIBIO og Nofima har vært involvert på relevante fagfelt.

Utprøvingen foregikk i to trinn, hvor nærmere 40 sorter ble testet i mindre omfang, mens tre av disse ble satt i mer omfattende utprøving. For en av disse avdekket utprøvingene svakheter med vraking som resultat, mens for de to som sto igjen, Wursixo og Wuranda, ble konklusjonen oppskalering til kommersiell produksjon. Sortene ble vurdert på antatte forbrukerpreferanser i tråd med målsettingen om å ta andeler fra import, men selvsagt også på egenskaper som gjelder produksjon, lagring og omsetning. Bamas rolle som grossist til to av de tre store dagligvaresystemene i Norge sikret forpliktende signal om avsetning.

Samtidig var det et viktig mål i prosjektet å vektlegge bærekraftsperspektiver i vid forstand, som økt motstandskraft mot plantesykdommer, lagringsevne og god levetid på eplene i omsetning og hjemme hos forbruker. Redusert svinn i alle ledd er i tråd med omforente målsettinger så vel politisk som hos bransjeaktørene, mens mer robuste sorter er nødvendig for økonomisk fornuftig produksjon gitt en utvikling med stadig mer begrenset tilgang på effektive metoder for sykdomsbekjemping.

Flere av innleggene de siste dagene er i beste fall upresise på helt konkrete aspekt som eierskap og sortsavgifter. Det er ikke riktig, som de fleste vil oppfatte at hevdes i artiklene i Nettavisen, at Bama «eier» sortene Eden og Fryd. Det er FreshForward, et kommersielt selskap med tett tilknytning til Universitetet i Wagenengen og god kompetanse på forvaltning av sorter av frukt og bær som er eier. Å selge sortene en gang for alle eller inngå avtale om tidsuavgrensede rettigheter har aldri vært aktuelt for FreshForward.

Det Bama imidlertid har inngått med eieren, er en tidsavgrenset avtale om fortrinn til trær av sorten. Fortrinnet er Ikke til seg selv, Bama dyrker ikke frukt, men til fruktbøndene i Gartnerhallen. Dette er trær som er tilgjengelige nettopp fordi det har vært investert i sortene for å sikre tilstrekkelig sortsmateriale til å kunne produsere dem. Interessen for å plante Eden og Fryd har vært høyere enn tilgangen på trær, uten at noen har blitt tvunget til å kjøpe.

Det Bama derimot eier, er varemerkene Eden og Fryd. Sortene heter formelt Wursixo og Wuranda, noe som ikke faller helt naturlig på norske tunger. Fra flere hold var det derfor et ønske å finne norske navn for nye produksjonssorter i Norge. Etter en navnekonkurranse, hvor alle kunne komme med forslag, endte en bredt sammensatt jury opp med Eden og Fryd. Bama sikret beskyttelse for dette som varemerke i Patentstyret, en prosess som også kostet penger.

Et beskyttet varemerke gir, en større trygghet for å bruke ressurser på å bygge preferanse og gjenkjennelighet. Det er ikke nødvendigvis uheldig, gitt den overordnede målsettingen med hele prosjektet som jo var å øke andelen norske epler omsatt i Norge ved målrettet konkurranse mot de importsortene som har høye og voksende markedsandeler, eksempelvis under et etablert varemerke som Pink Lady.

Sortsutvikling og -prøving koster penger. Bama har bidratt betydelig økonomisk for å sikre tempo i prosessen og ved å stimulere til spissede FoU-prosjekt for å sikre effektiv produksjon og håndtering av nye sorter. At Bama som et kommersielt grossistledd ønsker å få dekket noen av disse kostnadene, er ikke urimelig. Flere ulike modeller var diskutert, og fra produsentsiden var signalene entydige: Et engangsbeløp pr. tre var langt å foretrekke fremfor alternative modeller. Det hører også med til historien at Bama engasjement i sortsprøving og FoU for epler har kommet andre sorter til gode, eksempelvis det gule eplet Asfari, som er fritt tilgjengelig for alle produsenter – også utenfor Gartnerhallen og Bama, men som i likhet med Eden og Fryd sikter målrettet på å ta andeler fra importerte epler.

Norsk grøntproduksjon er avhengig av trygg avsetning i et marked uten mottaksplikt. Grøntnæringens svar, med Gartnerhallen som førende produsentorganisasjon, har vært å søke balanse som hindrer overskuddsproduksjon med påfølgende prispress og svekket lønnsomhet gjennom stram planlegging av produksjonen. Dette er også, ganske nylig, implementert for fruktproduksjonen. Det betyr at man som medlem i samvirket aksepterer å følge planstyring, nettopp fordi det vil være i alles interesse å sikre priser som muliggjør lønnsom produksjon. Det betyr også styring på sorter. Det er Gartnerhallen SA, ikke Bama AS, som produksjonsplanlegger på produsentnivå. For Gartnerhallens produksjonsplanlegging legges naturlig nok markedsbehov og forventet utvikling til grunn. Når det gjelder frukt spesifikt, med omløpstider på 20 år eller mer, er det naturlig nok en målsetting å styre i størst mulig grad gjennom hva som skal plantes og ikke plantes, ikke ved tvangstiltak om sanering. Nettopp derfor er det også viktig at signalene er tydelig og har forankring i hele verdikjeden.

Ved tydelige råd om hva som skal plantes basert på så høy sikkerhet det er mulig å etablere om et fremtidig marked, er det mulig å styre eplemarkedet lempelig i en omstilling mot mer moderne sorter, men uten nødvendigvis å kvitte seg med all historikk. Det er ikke riktig slik det fremkommer i artiklene at Rød Prins og Åkerø ikke er ønsket, men det er samtidig en realitet at disse sortene utgjør til sammen under 1,5 prosent av norsk produksjon. Julyred, som fremholdes, er i samme størrelsesorden, og er en sort produsentene selv ønsker å avvikle.

Det er legitimt både å ønske debatt om og å være kritisk til maktkonsentrasjoner om det er i dagligvareomsetning eller presse, men en saklig samfunnsdebatt blir neppe fruktbar basert alene på fordommer. Målsettingen med å lete etter de beste tilgjengelige sortene har vært, og forhåpentligvis er fortsatt, å opprettholde vekstmulighetene ved å tilpasse produksjonen markedets muligheter. Samtidig må lønnsomheten i primærproduksjonen sikres ved produksjonsplanlegging med tilstrekkelig tidsperspektiv til å gi fruktprodusentene trygghet for investeringer i plantinger med omløpstid på 20 år eller mer.

Etter mitt syn er norsk produksjon i vesentlig bedre posisjon med enn uten Eden og Fryd.