Gå til sidens hovedinnhold

Er det liv laga for beitenæringa?

Når skal politikerne stille krav til dokumentasjon og sannsynlighetsvurdering som brukes ved avslag på fellingstillatelse?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha jobbet 5 år med rovviltspørsmål for Trøndelag Bondelag, ble det nå altfor fristende for en nyslått pensjonist å sette seg ned og reflektere litt rundt rovviltforvaltningen i fylket. Samtidig trigget de to avslag på felling av bjørn som Statsforvalteren har vedtatt i sommer skrivekløen ytterligere.

Grunnlaget for dagens rovviltforvaltning er Stortingsforliket fra 2011 som definerte hvor rovdyr skulle ha forrang foran beitedyr, og omvendt hvor beitedyr skulle ha forrang foran rovvilt. I sistnevnte område er det en klar føring for at rovvilt skal kunne tas ut hvis de forvolder skade på bufe.

Så er det slik at den til enhver tid sittende regjering som tolker lover og vedtak fattet av Stortinget, og som iverksetter gjennomføringen. Det er derfor ingen tvil om at det er Regjeringen som står ansvarlig for dagen praktisering av Rovviltforliket, og som må ta ansvar for de valg som forvaltningen utfører.

I disse dager hvor politikere fra de enkelte parti forbereder seg på innspurten i valgkampen før stortingsvalget er det viktig å være oppmerksom på at det er et samlet parti på landsplan som fører partiets politikk og ikke enkeltrepresentanter fra distriktene som i enkeltsaker bedyrer å være i opinion til moderpartiet.

Når overskriften ble slik den står, er det fordi beitenæringa fikk et berettiget håp om bjørn som tok sau i beiteprioriterte område, skulle kunne felles da Rovdata la fram bestandsrapporten for bjørn i vår som viste at bestandsmålet var nådd. Dette håpet ble styrket da Rovviltnemnda i region 6 vedtok å ikke sette kjønnsbegrensning i vedtak om kvote for skadefelling/lisensfelling av bjørn i 2021.

Dette overprøvde Regjeringa gjennom vedtak i Klima og Miljødepartementet som endret forutsetningene til at det ved fare for felling av binne skulle andre tiltak prøves før skadefelling ville bli innvilget. Det betyr at i områder hvor det har vært observert binne i løpet av siste år blir alle søknader avslått, selv om forvaltningen ikke setter inn andre tiltak for å redusere skaden. Det eneste forvaltningen synes å ha av virkemidler, er å tilby beitebrukeren noen kroner for at de selv skal organisere ekstraordinært tilsyn.

Ansvaret for å løse konflikten mellom rovvilt og beitedyr legges ene alene på beitebrukerne som en tilleggsbelastning til belastningen med leiting av saueflokker som er spredt av bjørnens herjinger. Når regjeringspartiene håndterer beitenæringa på denne måten i en situasjon hvor bestandsmålet er nådd, mener jeg overskriften er berettiget. Er det liv laga for beitenæringa med den regjeringen vi har i dag?

Når skal politikerne stille krav til dokumentasjon og sannsynlighetsvurdering som brukes ved avslag på fellingstillatelse? Et tilbakevendende tema som skaper stor frustrasjon blant beitebrukerne er kravet til dokumentasjon av at beitedyr er tatt av rovvilt.

Svært mange beitebrukere og områder har historiske tall for hva som var naturlig tap av beitedyr før bjørnen igjen ble vanlig i den trønderske naturen først på 1990 tallet. Disse tapstallene som ligger på rundt 5 prosent for lam og 2–3 prosent for voksen sau, trekkes automatisk fra søknader om erstatning. I tillegg foretar Statsforvalteren er skjønnsmessig vurdering om sannsynlighet for at omsøkte dyr er tatt av fredet rovvilt eller krepert av andre årsaker. I denne prosessen vurderes brukerens beskrivelse av tilsyn, hva er gjort av forebyggende tiltak og om dokumentasjon på at det er rovvilt som har forvoldt skaden er god nok.

Selv om det har vært betydelig antall funn av kadavre som kan dokumenteres tatt av rovvilt foretar Statsforvalteren reduksjon i antall dyr som erstattes. Når politikerne har akseptert at binner skal beskyttes, må de samtidig sette dokumentasjonskrav for forvaltningens eventuelle avslag på fellingstillatelse.

Når en ser hva bonden må dokumentere for å få erstatning, er det hårreisende at Statsforvalteren kan avslå søknad om fellingstillatelse fordi det var ei binne i samme område for ett år siden. Samtidig er det et paradoks at bonden pålegges å iverksette forebyggende arbeid hvis rovvilt blir observert i beiteområde, blant annen nedtak av sauene i et beiteprioritert område. Hvorfor er det ikke krav til at forvaltningen iverksetter egne forebyggende tiltak når de tydeligvis har vært klar over at binnene både i Beitstad og i Snåsa har oppholdt seg i området gjennom vinteren?

En kjapp gjennomgang i Rovbasen viser at en rekke av de mest aktive bjørner som har gjort store innhogg i sauebesetningen de siste årene har sin opprinnelse/første registrering i Snåsa/Lurudalsområdet. Det gjelder bjørnen som ble skutt i Tydal høsten 2018, bjørnen som herjet på Fosen samme år, begge binnene som Statsforvalteren har gitt avslag på fellingstillatelse i år kommer fra dette området.

Nå går det ei binne med to unger som sannsynligvis skiller lag med mora i høst i samme området. Har Statsforvalteren foretatt noen vurdering om mulig forebyggende tiltak når disse søker å etablere seg? Hvor sannsynlig, ut fra erfaringer så langt med tidligere kull fra dette området, er det at dette skjer utenfor forvaltningsområdet for bjørn?

Hvis Statsforvalteren ikke er villig til å gå inn og finne forebyggende tiltak ut over å legge ansvaret på beitebrukerne for å skille beitedyra og rovdyra i beiteprioriterte områder tror jeg svaret på min overskrift er; Nei!

Kommentarer til denne saken