Ved å innrømme egne feil og be om unnskyldning, ligger det et stort potensial for forsoning og utvikling, både menneskelig og profesjonelt. Men det krever at vi hopper bukk over egen stolthet og har vilje til å innta nye perspektiv. Det krever mot å skape endring, og det starter først og fremst med oss selv.

I oktober i fjor ble Trøndelag fylkeskommune av en samlet lagmannsrett idømt å betale meg, Christer Rognerud, kr 400 000,- i erstatning og kr 600 000,- i sakskostnader for brudd på Arbeidsmiljø- og Skadeerstatningsloven. Bakgrunnen for dommen var at jeg ble utsatt for omfattende mobbing og trakassering i årevis, uten at arbeidsgiver grep tilstrekkelig inn.

Saken ble aktuell igjen da gruppeleder i FRP Trøndelag, Lill-Harriet Sandaune, tok opp saken på fylkestinget. Hun etterspurte hva Trøndelag fylkeskommune faktisk har lært av denne saken. Sandaune sa at hun tok opp dette for å sikre at ansatte i Trøndelag fylkeskommune ikke blir utsatt for mobbing og trakassering, og at fylkeskommunen som arbeidsgiver overholder den tiltaks- og omsorgsplikten man er forpliktet til gjennom Arbeidsmiljøloven. Hun foreslo også at jeg som mobbeoffer i saken skulle få en beklagelse.

Fylkesordfører Tore O. Sandvik valgte i sitt svar å bruke tiden på å snakke generelt om virksomheten og HMS-arbeid. Han uttalte at fylkeskommunen generelt har gode rutiner og systemer for å følge opp arbeidsmiljøet i hele fylkeskommunen og ved alle skoler. Videre forklarte han at det er forhold i et arbeidsmiljø som utad ikke synes godt nok. Han avsluttet innlegget med å si at en egen sak er unødvendig. Kun fire av de 59 representantene på fylkestinget stemte for forslaget til Sandaune.

Under fylkestinget hadde fylkeskommunen med fylkesordfører Sandvik i spissen, mulighet til vise med handling at de tar dommen til etterretning, og komme med en unnskyldning til meg som skadelidt part. Sandvik og fylkestinget mente dessverre at begge deler var unødvendig. Jeg hadde håpet på et annet resultat, men min erfaring med fylkeskommunen i denne saken gjør dessverre at jeg ikke er overrasket.

Var trakasseringen og karakterdrapet forhold som ikke syntes godt nok for arbeidsgiver og skoleeier, slik Sandvik antyder?

Vi går tilbake til siste dag i rettsal 4 i Inntrøndelag tingrett 29. oktober 2018, hvor rektor ved Grong videregående skole og fylkesdirektør for utdanning, Vegard Iversen, har vært tilstede i rettsalen i seks dager. I løpet av rettsaken har de fått høre åtte elever, en tidligere kollega, en journalist, en kollega og meg selv fortelle sterke vitnesbyrd om hvordan jeg har blitt trakassert og baksnakket fra kollegaer overfor mine egne elever på det groveste. En kollega ble nevnt av alle vitnene som den mest fremtredende mobberen.

De fortalte hvordan vedkommende hadde omtalt meg som idiot, psykopat, udugelig, drittsekk og beskyldt meg for å ødelegge skolen. De forklarte at kollegaen min hadde gjort dette overfor dem enkeltvis, på messer, foran elevgrupper og skoleklasser.

I tingrettsdommen fikk jeg medhold i at jeg hadde blitt trakassert og utsatt for et «karakterdrap»:

«Brevet inneholder så negative beskrivelser av Rogneruds personlighet, generelle evner som lærer osv., at det fremstår som et «karakterdrap» av Rognerud som lærer (...)»

«Slik retten oppfatter det utgjør brevet (mai 2015) fra kollegene, sett i sammenheng med at (vedkommende) over lengre tid har baksnakket Rognerud overfor elever og kalt ham idiot, psykopat, osv., forhold som er å anse som trakassering slik AML § 4-3 (3) er å forstå.

Fylkesdirektør for utdanning, Vegard Iversen, uttalte nylig følgende i et intervju med VG: «Det er av til forhold i et arbeidsmiljø vi ikke ser, og vi må være oppmerksomme på såkalte kumulative mobbesituasjoner.»

Jeg minner om at Iversen imidlertid representerte fylkeskommunen som part både i ting- og lagmannsretten.

Omtrent ett halv år etter domfellelsen av fylkeskommunen i lagmannsretten etterspurte jeg fylkesordføreren og fylkesrådmannen hvordan dommen hadde blitt fulgt opp. Fylkesrådmannen svarte blant annet at det var gjennomført særlige tiltak ved Grong videregående skole.

Hva disse særlige tiltakene konkret innebærer er fortsatt ukjent for meg, men jeg registrerer til alt overmål at dommen ikke har fått noen synlige konsekvenser for arbeidsforholdet til de ansvarlige. Verken for de som utførte mobbingen eller ledere som ikke grep inn tilstrekkelig for å forhindre den.

Både fylkesordfører Sandvik og fylkesdirektør Vegard Iversen uttalte at de måtte være mer oppmerksomme. Ja, man må være oppmerksom som arbeidsgiver når man skal avdekke trakassering. I denne konkrete saken var trakasseringen og karakterdrapet allerede avdekket og synlig. Likevel gjorde arbeidsgiver enten ikke noe, eller nok, for å forhindre trakasseringen. Noe som understrekes i dommen fra lagmannsretten:

«Arbeidsgiver har ikke reagert tilstrekkelig og iverksatt relevante tiltak for å forhindre trakasseringen. Omsorgsplikten overfor Rognerud er ikke fulgt opp tilstrekkelig. De krav Rognerud med rimelighet kan stille til virksomheten, var slik lagmannsretten ser det dermed tilsidesatt. Til slutt ble det umulig for Rognerud å komme tilbake som lærer ved landslinja, en jobb han selv karakteriserte som drømmejobben.»

Denne saken handler ikke om å være mer oppmerksom. Denne saken handler om at arbeidsgiver må vise vilje og ansvar til å gripe inn i en allerede avdekket og synlig erstatningsbetingende trakassering.

Nå mener jeg fylkeskommunen med fylkesordføreren i spissen må hoppe bukk over egen stolthet og vise med handling at de tar dommen til etterretning, og beklage den urett som er begått!