Gå til sidens hovedinnhold

Er fritiden hellig?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om lekser har blusset opp igjen. Min favoritt – nest etter skolegudstjenestedebatten.

Jeg er så glad i denne debatten fordi så mange perspektiver er representert, ofte med sterke meninger. Jeg-måtte-gjøre-lekser-og-det-gikk-fint-med-meg-brigaden er der. Reflekterte bedrevitere som har lest seg opp på effektforskning er også der, og for en gangs skyld går de hånd-i-hånd med pedagogene. Hippier som meg hyler om den frie lekens viktighet, mens fagforeningsfolkene klandrer foreldrene og alt er et salig kaos. Så, hva er fasiten?

Vel, det hele kommer an på hvordan man rammer inn spørsmålet. Alle har litt rett. Det er for eksempel riktig at øvelse gjør mester – en blir ikke flink hvis man ikke jobber. Det er også riktig at lekser kan være så mangt, og at noen elever har godt utbytte av lekser. Det er også riktig at det stort sett går fint med barna selv om de tvinges til å gjøre lekser, og at foreldre ofte spenner bein for lærernes forsøk på å få fart på progresjonen. Slik sett er nok lekser – i likhet med skolegudstjenester – en storm i et vannglass.

Jeg har tilbragt en del tid på skoleforum for foreldre, og det er nok ingen overdrivelse å si at ett av tre innlegg er en forelder som akker og oier seg over lekser. Vanskelige lekser, for mye lekser, for enkle lekser, kjedelige lekser. Uten at jeg kan si så mye om omfanget, så er det ikke tvil om at lekser skaper konflikter i hjemmet, frustrasjon hos barna og hjelpeløshet hos foreldrene.

Og her kommer pedagogene inn. «Problemet er at leksene er dårlige!», sier de. «Lekser må være konkrete og interessante, tilpasset elevens nivå og ikke være en forutsetning for kommende læringsaktiviteter på skolen.». Jeg tror det er en grei sammenfatning av argumentet. Så «les side 265-272 og gjør oppgave 1-10 på side 274» er en dårlig lekse, mens «spør foreldre eller besteforeldre om de kan noen ordtak» er en god lekse. Gode lekser kan engasjere, knytte sterkere bånd mellom hjem og skole og forbedre læringsutbyttet til elevene. Kan.

Men målet er altså læringsutbytte hele veien. Vi kan nok alle være enige om at mer læring er bra, men ikke For Enhver Pris. Ja: Selv riktig gode lekser har en pris.

Hva er så prisen for å spørre mor og far om de kan noen ordtak? Det kommer helt an på en nærmest uendelig liste med faktorer. Kanskje foreldrene dine ikke er så greie, kanskje du må droppe noe viktig du heller skulle ha gjort, eller kanskje spørsmålet ditt avbryter en interessant samtale rundt middagsbordet. Hvem vet? Poenget er at selv om leksene er gode, så vil de som regel gis til en hel klasse om gangen, i beste fall med individuelle variasjoner ut fra familiesituasjon og barnets nivå (men her kommer vi inn på et poeng som forfatteren Alexander Meyer har nevnt mange ganger: Vi kan ikke basere et system for masseforvaltning på at 100 000 lærere skal klare dette). Det er en god sjanse for at noen elever ikke bare vil ha null utbytte av den aktuelle leksen; de vil hate den med god grunn.

Men Martin, denne kritikken rammer jo aktivitetene i klasserommet også. Jepp, men jeg tror både elever og foresatte aksepterer at lærerne styrer showet i skoletida. Spørsmålet er om de også skal legge føringer for hva elever og foresatte gjør på kveldstid?

Er fritiden hellig? Her kommer vi til pedagogisk grunnfjell i denne debatten. Er barn i stand til å ta fornuftige valg om sin egen fritid? Har barn en annen etisk status enn voksne? Hvor mye fritid har de krav på, og hva er akseptabel bruk av fritiden?

Det siste spørsmålet besvares delvis av barnekonvensjonens artikkel 31, som sier:

Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.

Spørsmålet er om for eksempel gaming faller under definisjonen av «kulturliv», og om en time per dag er tilstrekkelig fritid. Grensene for barns rettigheter er en gjengangerdebatt, men jeg nøyer meg her med å peke på at en avvisende holdning til slike spørsmål representerer en forferdelig risiko. Dersom barn faktisk er mer kompetente enn vi tror, og dersom de vet bedre enn læreren hva de burde gjøre på kveldstid, begår vi et forferdelig overgrep ved å overstyre barnets egne prioriteringer.

Den fornuftige strategien når man opererer i usikkert terreng er risikominimering. På den ene siden er risikoen ved ikke å gi lekser at barna lærer litt mindre (for litt læringsutbytte er alt som er avdekket av selv de mest lekseforherligende effektstudiene), og på den andre siden en mulighet for at leksene vi gir skader barnets utvikling, relasjoner til omsorgspersonene sine, og trivsel i eget hjem. Og igjen: Sjekk ut foreldreforumene hvis du vil vite hvor alvorlig dette kan bli.

De få som mener at lekser er skikkelig viktig for barnas læring har et fjell av forskning å hanskes med. Hvis det stemmer ville vi sett et skille i samfunnet mellom folk som gjorde lekser som liten og de som ikke gjorde det, samt mellom land som har mye og lite lekser. Om det er noen effekt å skue, så går den i motsatt retning. Lykke til.

Jeg er ikke imot lekser fordi jeg tror de er så skadelige eller umoralske. For meg handler det om moralsk prinsipp: Barna er tvunget til å gå på skolen enten de trives med det eller ikke, la oss ha et system der de er ferdige på skolen når de kommer hjem. Det er bare ryddigere sånn.

Jeg håper vi får en leksefri skole, men som sagt tror jeg ikke det vil gjøre så mye forskjell i det store og hele. Barn vil fortsatt bruke mesteparten av dagen på pliktarbeid, og de vil fortsatt være underlagt flere regler og påbud enn soldater og fengselsinnsatte. Hvis lekser blir denne valgkampens store krangel vil jeg påstå at min spådom har kommet i oppfyllelse: Også i år handler det store skolepolitiske stridstemaet om noe annet enn skole. I 2019 var det ernæring, i år er det fritid.

Ser du et mønster enda?

Kommentarer til denne saken