Årets julefeiring blir ikke helt som vi hadde tenkt. Selv om vi nå har fått vaksine, romsterer viruset videre, og vi spør: Skal det ikke snart ta slutt? Usikkerhet og mismot sprer seg. De yngste og de eldste mellom oss har mistet mye. For hele samfunnet, og for noen yrkesgrupper spesielt, har det vært et maraton som snart har vart i to år, – og når passerer vi målstreken? Det vet vi ikke.

Vi må tenke annerledes i år om hvordan vi samles i lokalsamfunnene og i familiene. Også julegudstjenestene i år bærer preg av det.

Jula er ei tid som det er knytta mange følelser til. Gleden over å være sammen med sine, eller opplevelsen av ensomhet. Savnet etter dem som ikke er sammen med oss. I år blir dette enda tydeligere. Omsorg og varme hjerter trengs ekstra i år. Vi trenger hverandre nå. Vi trenger omtanken fra andre – og det er bra for enhver av oss å være den som viser omtanke. Også raushet med tid og vennlighet er en del av gavmildheten som hører jula til. Hvem vil du glede?

Kan du gjenfortelle juleevangeliet? Slik spurte en NRK-reporter folk på gata for noen år siden. Det kunne de: de fleste kunne fortelle om keiser Augustus og folketelling, dårlig med overnattingsplass i Betlehem, fødsel, englene, gjeterne og stjerna. Men hva er slutten på juleevangeliet? Det var ikke så enkelt å svare på.

Det er et veldig godt spørsmål! Lenge slutta vi ved at englene sang når vi leste juleevangeliet i gudstjenesten. Nå leser vi mer. Vi leser om gjeterne som kom for å se barnet, som fortalte hva de hadde opplevd, vi hører om Maria som gjemte alle ordene i hjertet og grunna på dem – og vi hører at gjeterne går tilbake til der de kom fra, og lovpriser Gud for det de har opplevd.

Men hvordan slutter juleevangeliet- og er juleevangeliet slutt? Fortellinga brer seg ut fra de silketynne papirbladene i Bibelen – og til oss når vi hører eller leser det, for juleevangeliet er ikke slutt. Det er hos oss. Det lever.

Juleevangeliet er ikke slutt. Fortellinga om barnet som gråt i natta handler om vårt liv. Betydninga av juleevangeliet er at Gud, som er fra evighet, valgte ett eneste punkt i tida, ett sted, for å komme til sin skapning som et lite, sårbart barn, inn i sin verden for menneskenes skyld. Fortellinga er den samme gamle, – men blir alltid ny for oss, fordi vi forandrer oss. Juleevangeliet handler også om oss. Det skaper håp hos de som tror, lengter og ber. Det er båret av en kjærlighet som bærer over alle dyp.

Denne kjærligheten trenger hender, og føtter å gå på. Kan vi være redskaper for den barmhjertige Gud, som er de fattiges og utstøttes vern? Kan vi være med og gjøre det slik at juleevangeliet lever – mellom oss?

Jesus kom til heile vår sårbare verden. Gud kom til det vanlige livet, til gledene og festen. Gud kom også til det vanskelige livet. Han kom for å dele våre hverdager,- og alt de rommer. Barnet i krybba hadde himlen med, og jorden ble fylt med sang da han kom, hjem til jorda.

Gud er kommet hjem til deg også: om du gruer deg til dagene som ligger foran oss, om du er aleine, om du bærer på sorg eller tunge ting, eller kjenner på varmen fra de du har rundt deg. Uansett er det slik: Gud er kommet hjem til oss. Velsigna jul!