Olympiatoppen i Granåsen skal finne ut hvorfor det er gått galt for en av våre unge langrennsløpere. Jeg sier med salige Odd Iversen: Det er ikke noe for tidsnok.

Det er fire sesonger igjen før det skal være VM på ski i Granåsen. Det kommer til å bli fullt av trøndere på tribunen. Det ville være fint om det blir noen i løypene og bakkene også. Det ser ikke alt for lovende ut. Derfor er det bra at Adresseavisen har avslørt hvordan én av kandidatene er ødelagt i år fordi trenerne internt i Norges Skiforbund ikke er enige om treningsfilosofien.

Jan Thomas Jensen fra Hommelvik rykket opp fra region- til rekruttlandslaget før sesongen, men virker å ha rykket ned minst en divisjon når det gjelder kvalitet i treningsarbeidet. Han er feiltrent. Dermed er sesongen langt på vei ødelagt, helt uavhengig av pandemien. Nå skal Olympiatoppen Midt-Norge finne ut hva som har gått galt.

Særforbundene i norsk idrett har for lengst «tatt tilbake makta» som det heter. Det bygger på en tese om at også toppidretten skal utvikles og drives i regi av den enkelte idrett. Det er der kunnskapen liksom finnes. I tilfellet Jensen fra Hommelvika har Norges Skiforbund demonstrert at det ikke alltid er slik. Det er i alle fall ikke nødvendigvis slik at all sunn fornuft er samlet på ett kontor.

Tidligere var det erkjent i den forstand at Olympiatoppen var definert som et faglig overordnet organ, som brukte pengemakta for å overstyre særforbundene i de tilfellene det var nødvendig. Toppidrettsorganet hadde skaffet seg ryggdekning fra Idrettstinget, og brukte det for alt det var verdt. Slik er det ikke lenger. Derfor blir det som det blir i Jensen-saken; amatørene i skiforbundet får holde på, uten innblanding ovenfra.

Olympiatoppen kommer inn etterpå, som en hvilken som helst havarikommisjon.

Hvis det skal bli VM i Granåsen ikke bare for men også av trøndere, må for eksempel Olympiatoppen regionalt gjøre noe med det - nå. Jeg forstår at det finnes planer for det. Hvis de skal lykkes, må miljøet i Granåsen intervenere i de trønderske særidrettene, og ta ansvar for foredlingen av de bortimot historisk få talentene som finnes.

Mye kan skje på fire år, men utgangspunktet er syltynt i kombinert og tynt i langrenn. Ironisk nok er det mest håp i hopp, selv om der ikke er noen trønderske verdenstopper i den grenen akkurat nå. Men det skal du vite; Trønderhopp jobber godt – og vant dobbelt i junior-NM senest denne uka.

I langrenn og kombinert gjemmer de seg i større grad bak en Klæbo eller Iversen, Graabak eller Bjørnstad.

Kanskje er den trønderske skikulturen så sterk at ingen krets-, klubb- eller for den saks skyld Olympiatoppleder kan hindre at det kommer nye Klæboer. Det kan hende, men hvis vi skal være ærlige burde vi innrømme at pila peker nedover, og at den har gjort det i flere år. Den innrømmelsen har så langt sittet langt inne.

VM i Granåsen ble funnet opp for blant annet å bidra til å få frem nye trønderske verdenstopper. Men det er ikke nok. Noen må gjøre jobben også. Å minne om det enkle faktum er litt som å rope på at noen må gjøre noe med apatien.

«Noen» må i så fall finnes i klubbene, i kretsen eller i Olympiatoppen.